Mamsen vil bygge badstu

Mamma fortalte meg nylig at naboene på Tromøya har snakket sammen. De vil bygge en badstue på brygga i nabolaget. Om sommeren møtes de allerede for et ettermiddagsbad, men nå vil de gjøre det mulig hele året. De tar grep, som hun sier, og bygger noe sammen.

Det er nettopp dette arkitektur kan gjøre på sitt beste. Bygge kultur, fellesskap og minner. Skape møteplasser som er tilgjengelige, nære og varige. Vi som jobber med arkitektur i Norge kjenner på det ansvaret – og den gleden. Å bidra til steder som samler folk. 

I et stadig mer sentralisert land, der mange av oss flytter langt fra der vi vokste opp, trenger vi slike steder mer enn noen gang. Som Kristian Kristensen så fint synger i «Gressholmen»: «Der minner bor».

Jeg tror mange av oss er på leting etter slike steder i 2025. Ikke alle finner det på treningssenteret, på biblioteket eller på kaféen. Kanskje er det badstuen som er blitt vår tids nye møteplass? Et sted å høre til, uten forventninger om prestasjon eller deltakelse. Et sted hvor man kan heve blikket, bare være sammen – eller øve på å hverdagsprate. Kjenne varmen og dele øyeblikket.

For meg, som landskapsarkitekt og sørlending, vekker det også minner fra bedehuset. Tante var med på å bygge det, og det var basar til jul med loddårer bestefar hadde skjært ut. Jeg husker hvordan mormor og de andre sang flerstemt mens vi ungene satt på vedkassa.

Bedehusene finnes fremdeles, men mange av dem selges til for eksempel motorsykkelklubber, eller bare står og forfaller eller rives. Det er mye å si om bedehus, og ikke alt er bare positivt. Men ett trekk ved dem var tydelig: De var et felles rom. Et møtepunkt hvor man ble sett, hilste på hverandre, delte tid – enten man sang høyt, ba stille eller bare kom innom for å hilse på.

Badstuene som nå vokser fram, minner meg om dette. Små fellesskap i enkle rom i landskapet, hvor ingen trenger å gjøre noe annet enn å være til stede. Jeg er inspirert av landskapsarkitektkollegaen min Anne K. Irgens i Bergen. For over 15 år siden startet hun badeklubben «Lørdagspikene» på Elsesro i Sandviken. Hver lørdag, hele året, samles en gruppe damer mellom 55 og 80 år for å bade og sitte i badstue. Anne kaller det ikke bading, men meditasjon. Hun fører loggbok over alt: vanntemperatur, hvem som møter opp, samtaleemner og stemninger. Det er hun som har nøkkelen til badstuen, som ligger bare ti meter fra huset hennes. Den er bygget i furu fra Fløyen, reist av arkitektstudenter som fikk toppkarakter – og enda viktigere: ga Sandviken-damene et sted å samles.

Når mamma forteller om planene på Tromøya, hører jeg den samme dugnadsånden. Den samme viljen til å bygge arkitektur for fellesskapet, av fellesskapet. En liten hytte som skal romme mer enn varme – den skal romme tilhørighet.

Igjen tenker jeg på når vi satt der alle fem i familien i den lille badstua ytterst på brygga mens vi så ut på Tromlingene. Vi delte på varmen, samtalen og utsikten. Et enkelt rom, en liten hytte, men fylt av et lite felleskap.