Meninger / Debatt
Transformasjon av arkitektutdanningen på NTNU
Av Kine Angelo, Trond Eide og Samuel Billaud Feragen
Mangfold eller ensretting? Arkitektutdanningen ved NTNU i skjev balanse
Det er på tide at NTNU lever opp til sitt eget ideal om akademisk frihet og mangfold – ikke bare i ord, men i handling.
Av Magnus Holm
Det er på tide at NTNU lever opp til sitt eget ideal om akademisk frihet og mangfold – ikke bare i ord, men i handling.
Av Magnus Holm
Magnus Holm, leder av studentorganisasjonen Akantus.
Foto: Charlotte WiigI et innlegg publisert på arkitektur.no 24. februar forteller Kine Angelo, Trond Eide og Samuel Billaud Feragen for at transformasjon er blitt det viktigste emnet ved arkitekturutdanningen på NTNU. De omtaler endringene i undervisningen som en suksess, men deres fremstilling krever noen viktige presiseringer.
For selv om de nærmest skryter av hvor god undervisningen er blitt, unnlater de å adressere sentrale problemstillinger som reduserer det påståtte akademiske mangfoldet.
Hvordan kan forfatterne hevde at arkitekturutdanningen ved NTNU er akademisk mangfoldig, når de selv slår fast at det i praksis bare eksisterer to hovedkurs – begge med hovedvekt på transformasjon? Dette er ikke mangfold.
Selv om transformasjonskurset på 2. året i grunnutdanningen er et av de bedre kursene, betyr ikke det at det er det eneste masterkursene skal gå ut på. Det er en ensretting av faget som ignorerer de faktiske behovene i samfunnet.
Statsminister Støre har vedtatt at det skal bygges 130 000 nye boliger innen 2030. La meg presisere: ikke transformasjonsprosjekter, men nybygg. Hvordan skal arkitekter utdannet ved NTNU bidra til dette, når undervisningen i nybygg er redusert til et så marginalt tilbud?
Videre trekkes det frem at NTNU gjennom «åpent prosjektemne» tilbyr undervisning i klassisk arkitektur. Dette fremstilles som et bevis på mangfold, men realiteten er en annen: Emnet har kun seks plasser, og på grunn av kursets internasjonale omtale, ender 1/3 av plassene opp med å gå til utvekslingsstudenter. Dette betyr at kun tre NTNU-studenter får mulighet til å delta i kurset – av et studentkull på rundt 80. I lys av dette blir påstanden om akademisk frihet og mangfold svært svak.
Det er også påfallende at forfatterne unngår å nevne hvem som faktisk underviser i det prisbelønte klassiske formstudioet, samtidig som andre undervisere nevnes ved navn. Branko Mitrovic og studentorganisasjonen Akantus vant nylig Ny Norsk Kulturpris for sitt arbeid med å fremme klassisk og tradisjonell arkitektur i undervisningen, noe forfatterne ikke velger å løfte fram.
Dette reiser spørsmål om hvorvidt skolen er villig til å anerkjenne verdien av denne undervisningen på lik linje med de mer etablerte transformasjonskursene.
I oktober 2024 la Akantus frem en underskriftskampanje for fakultetet med krav om flere plasser til klassisk formstudio, samt et forslag til en nødvendig omstrukturering av grunnutdanningen for å gi rom for en mer helhetlig arkitekturutdanning. Kampanjen fikk hele 177 underskrifter, noe som tilsvarer omtrent 40 prosent av arkitektstudentene ved NTNU.
Til tross for den rekordstore oppslutningen blant studentmassene, ble forslaget neglisjert, og vi har fortsatt ikke mottatt et skriftlig svar på vår henvendelse. Er dette måten NTNU forvalter akademisk frihet og studentdemokrati på?
NTNU er kanskje den eneste arkitektskolen i Europa med så få valgmuligheter i masterkurs. Dagens program er mer rigid enn noensinne, og en utdanning som nesten utelukkende setter søkelys på transformasjon, kan ikke med troverdighet hevde å være mangfoldig.
Arkitekter skal kunne forme fremtidens bygde omgivelser på flere måter, ikke bare gjennom transformasjon. NTNU har et ansvar for å utdanne kandidater som er rustet til å møte det brede spekteret av utfordringer i byggebransjen. Når en betydelig andel av studentene etterspør flere plasser og et mer balansert tilbud, bør NTNU lytte.
Dersom NTNU virkelig mener alvor med sitt samfunnsoppdrag, må de ta grep. Klassisk formstudio må få flere plasser, undervisningen i design av nye bygg må styrkes, og arkitektstudentene må gis reelle valgmuligheter i sin utdanning, ikke dyttes inn transformasjonskursene.
Det er på tide at NTNU lever opp til sitt eget ideal om akademisk frihet og mangfold – ikke bare i ord, men i handling.
