McTradisjonalisme i Tvedestrand

Tradisjonell arkitektur kjennetegnes ved et hierarki av former, fra bygningens overordnede form og ned til detaljene. For eksempel vil man på avstand gjerne oppleve vinduer som svarte hull i veggen, mens når man går nært på så er det vinduenes oppdeling, belistning og ornamenter som preger opplevelsen.

På bakkeplan preges Kastler Skjeseth og Studio Lons prosjekt i Tvedestrand av fasadenes artige rutemønster. Dette kan ha sine kvaliteter, men jeg kjenner at proporsjonene på mønsteret er farlig nær den grensen der man begynner å oppleve svakt flimmer. På avstand ser man at dette mønsteret går over i å bli en grågrønn grøt, og det mangler noen sterkere elementer som kunne strukturert persepsjonen. Det samme ser vi på nært hold, der mønsteret mangler de detaljene og overgangene som kunne skapt et meningsfullt hierarki. Opplevelsen er flat og generisk, og fungerer kun i én skala.

Alt dette er villet modernisme. Vinduenes identitet som objekter undertrykkes, og de tvinges inn i det generiske mønsteret på lik linje med trekledningen, som er vekselsvis liggende og stående, tilpasset mønsteret med syltynne overganger. Balkongforkantene, som kunne vært slike strukturerende visuelle elementer, for eksempel om de var litt bredere enn vinduene, klemmes også inn til å passe innenfor det rigide, abstrakte mønsteret. Jeg forstår at dette er foreløpige skisser, og at alle detaljer ikke er tegnet ut. Men intensjonene er tydelige nok.

Ingenting av dette er funksjonelt. I et krevende klima som Norge, hvor det er regn, frost og sol om hverandre og hvor materialer slår seg, er det mest funksjonelle at bygningsdeler overlapper hverandre, at det er rom for de bevegelsene og skjevhetene som klimaet påfører bygninger. Tradisjonell arkitektur har denne funksjonaliteten. Og funksjonaliteten går hånd i hånd med en lesbar, hierarkisk oppbygget visuell opplevelse.

Kastler Skjeseth og Studio Lon er dyktige arkitekter. Jeg tviler ikke på at de har stor kjærlighet og ydmykhet overfor Tvedestrands tradisjonelle arkitektur. Jeg tviler ikke på at de vil være i stand til å prosjektere de syltynne detaljene på en god måte så det ikke sprekker og lekker. Men det er ikke til å komme vekk fra at byggets modernistiske stil jobber mot klimaet og mot grunnprinsippene for menneskelig persepsjon.

Kastler Skjeseth og Studio Lon bekrefter sin modernistiske tankegang i uttalelsene de gir til Arkitektur. Erlend Skjeseth sier det fort blir perverst når man «bare skalerer opp McMansion-aktige sørlandshus». Men norske tettsteder burde ha nok av gode referanser på fire etasjers bygninger som ville ligget tettere opp til Tvedestrands tradisjonelle arkitektur enn det modernistiske bygget de har innført. Hvordan kunne det sett ut? Med tradisjonell arkitektur? Skjeseth kommer fantasien i møte med uttalelsen om at de ikke vil «falle helt i Arkitekturopprørets åpne armer og tegne greske søyler».

Greske søyler? Arkitekturopprøret får ofte høre at de banaliserer debatten, og så skal vi altså høre dette fra fagfolk?

Dette er en uttalelse som kun kan komme fra en ekte modernist, som alltid ser arkitekturhistorien utenfra, som noe man bare kan nærme seg, som en nedlagt fornøyelsespark, men aldri med all sin kjærlighet for arkitektur tør gå inn i.

Når selv ikke dyktige Kastler Skjeseth og Studio Lon, selv ikke på et så historisk verneverdig sted som Tvedestrand, får til noe annet enn (for all del sympatisk) modernisme, så forstår vi hvor langt unna arkitektstanden er å tørre å gå inn i arkitekturhistorien.

Hadde alle modernister tegnet like fine prosjekter som Kastler Skjeseth og Studio Lon så hadde vi kanskje ikke hatt et arkitekturopprør. Kastler Skjeseth og Studio Lons sympatiske prosjekt i Tvedestrand fortjener ros. Når jeg likevel retter modernismekritikk mot nettopp dette prosjektet så er det fordi jeg så gjerne skulle sett Kastler Skjeseth og Studio Lons talenter i bruk utenfor modernismens tvangstrøye.

Hvorfor disse stramme balkongforkantene som ikke får bre seg ut litt? Hvorfor denne flate skiven av en inngangsbaldakin? Hvorfor denne tynne pinnen av en vannstokk under trekledningen? Hvorfor så rigid, så reduksjonistisk? Hva slags glede er det dette skal gi oss? Hva er det denne arkitekturen gir vårt samfunn som den tradisjonelle arkitekturen ikke er i stand til å gi oss?

Jeg oppfordrer Erlend Skjeseth til å svare på dette.