Menneskesentrert arkitekturutdanning

I sitt svar til artikkelen «Har studentene sluttet å formgi», spør den nyutdannede arkitekten Renate Bryn om vi ikke burde lytte til arkitektstudentenes engasjement og vilje til å utforske nye tilnærminger til arkitektur som tar hensyn til menneskelige behov. Dette er et høyst aktuelt spørsmål som fortjener umiddelbar respons: Selvfølgelig skal vi støtte arkitekturstudentenes utforskning av nye innfallsvinkler til arkitektur!

Når arkitektstudentene interesserer seg for å undersøke og forstå brukernes behov, mener vi det er helt kritisk at utdanningsinstitusjonene svarer og inkorporerer en bredere metodisk tilnærming i undervisningen. Dette vil etter vår mening slett ikke devaluere viktigheten av de tradisjonsrike, men litt stumme arbeidsmetodene i arkitektur. Å jobbe metodisk med brukerbehov vil heller øke unge arkitekters treffsikkerhet i møte med viktige samfunnsutfordringer. Vi tror at dette på sikt vil kunne bidra til et bredere nedslagsfelt for arkitektenes tjenester for øvrig.

Utprøving av slike metoder under studiet vil kunne gi arkitektstudentene innsikt og ferdigheter til å utvikle bygninger som ikke bare er funksjonelle og vakre, men som også responderer på brukernes og samfunnets stadig endrede behov og erfaringer. Framtiden til arkitektprofesjonen avhenger av at sosialt bevisste studenter får mulighet til å anvende engasjementet sitt med en verktøykasse som svarer til samtidens utfordringer slik som klimaendringer, sosial ulikhet og urbanisering.

Uansett så faller en del av ansvaret for å støtte studentene på generasjonen som allerede praktiserer. Studentene trenger støtte fra erfarne arkitekter som også opplever at faget må utvikle og endre seg i takt med samfunnet. For å kunne bygge en bedre framtid må vi alle lenger fram i skoene. Spørsmålet er ikke hvor faget starter eller slutter. Det er heller: Hva er de virkelige problemene vi forsøker å løse i arkitekturen? Hvilke metoder og kunnskapsgrunnlag gjør oss best i stand til å håndtere disse utfordringene?

Det er tvilsomt at nostalgisk proteksjonisme av fagets grenser vil hjelpe fagets stilling i tiden framover. Denne posisjonen motiverer heller ikke studentene våre til å ta sin sosiale bevissthet på alvor. Så, hvordan kan vi heller oppmuntre studenter til å forfølge sin sosiale bevissthet, sin nysgjerrighet og sine faglige interesser, heller enn å demotivere dem ved å streke opp fagets grenser?

Kanskje er det nettopp gjennom å oppfordre studentene til å utfordre fagets grenser, samtidig som vi støtter dem med verdifull praksiserfaring, at vi best kan utdanne en generasjon av uredde innovatører som er klare til å håndtere våre felles samfunnsutfordringer med positivt driv og framtidstro.