Når grus spas inn i skjøtene

Men tilpasning er en modernistisk idé. Går man rundt i norske byer og tettsteder og studerer førmodernistisk arkitektur, så er det påfallende hvor lite man synes å ha brydd seg om tilpasning.

Midt blant de hvite, halvannen etasjers trehusene i Gamle Stavanger står et brunt jugendbygg, som rager flere etasjer over trehusene, og som i form, materialer og farge overhodet ikke tilpasser seg omgivelsene. Hadde det vært et like høyt modernistisk bygg i massivtre, så ville man sagt det var dårlig tilpasset. Likevel vil mange påstå at jugendbygget passer fint inn. Er det bare nostalgi?

Ved en anledning postet jeg bildet på Facebook og spurte hvorfor det er slik. Daværende byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, skrev: Det er formrikdommen som gjør det.

Og Wilberg hadde helt rett. Så godt som all arkitektur i alle land og kulturer forut for den modernistiske arkitekturen kjennetegnes ved en formrikdom. I oppdeling av volum og fasader, i vindusinnsetting, og i bygningstekniske detaljer som taknedløp og rekkverk.

Et nytt prosjekt i Tvedestrand kunne tilpasset seg den historiske bebyggelsen med en ny formrikdom. Men det skjer ikke. Og da er vi over på det andre kortet Skjeseth drar fra modernistenes kortstokk: Ideologisk tåkelegging.

Slå opp en hvilken som helst definisjon på modernistisk arkitektur, og den vil inneholde noe om historisk brudd, noe om funksjon, og noe om fravær av ornamenter og gjenkjennelige objekter.

Vår tids arkitekter ønsker sjelden å markere et brudd med historien. Skjeseth gir også uttrykk for dette. Vår tids arkitekter er i mindre grad enn før opptatt av at funksjonen til et bygg skal komme ekspressivt til uttrykk i byggets utseende. I alt dette mener vår tids arkitekter at de har tatt oppgjør med modernismen, og at samtidsarkitekturen er noe annet. Men det aller mest karakteristiske ved den modernistiske arkitekturen – fraværet av ornamenter og gjenkjennelige objekter – er fortsatt urokkelig.

Det er derfor ikke kunstig og upresist å omtale denne arkitekturen som modernistisk arkitektur. Tvert imot, i min kritikk av Kastler Skjeseth og Studio Lons prosjekt prøvde jeg å være så presis som mulig. Jeg analyserte hvordan modernistiske intensjoner om minimalisme og abstrakt form kommer til uttrykk ved at ellers gjenkjennelige objekter som vinduer, balkongforkanter og vannstokker underordnes fasadens artige, men flimmeraktige, abstrakte mønster.

Dette er en estetikk med tydelige intensjoner, som man kun finner i modernistisk arkitektur, og i hvert fall ikke noe sted i Tvedestrands sammensatte, historiske bygningsmiljø.

Selv om Kastler Skjeseth og Studio Lons prosjekt er forbilledlig sympatisk, så blir man aldri kvitt den følelsen av avstand til resten av historien. Arkitekt Ola Granli og arkitekturhistoriker Victor Plahte Tschudi oppsummerer disse tendensene presist i sin korte analyse av Aina Dahles langt mindre sympatiske tilbygg til Uranienborg kirke: