Meninger / Debatt
Den tilpassede arkitekturens handlingsrom
Av Erlend Skjeseth
Jeg hadde håpet at Erlend Skjeseth kunne bli med på en presis diskusjon om estetikk, men som modernister flest flytter han diskusjonen over på noe helt annet, skriver Tor Austigard.
Jeg hadde håpet at Erlend Skjeseth kunne bli med på en presis diskusjon om estetikk, men som modernister flest flytter han diskusjonen over på noe helt annet, skriver Tor Austigard.
Den modernistiske arkitekturen har tilsynelatende bare én måte forholde seg til sine omgivelser på: tilpasning. Når Erlend Skjeseth oppsummerer Kastler Skjeseths og Studio Lons prosjekt i Tvedestrand, som svar på min kritikk, så er det dette ordet han løfter øverst til overskriften: «Den tilpassede arkitekturens handlingsrom».
«Tilpasning» er et av de vanligste kortene den modernistiske arkitekturen har på hånden i møte med modernismekritikk. At den modernistiske arkitekturen skal få lov til å være seg selv, med sin minimalistiske detaljering og abstrakte former, bare den er «tilpasset» omgivelsene.
I et historisk bygningsmiljø så betyr dette at overordnede bygningshøyder tilsvarer omkringliggende bebyggelse, eller at det nye bygget henter materialer og farger fra omgivelsene.
Men tilpasning er en modernistisk idé. Går man rundt i norske byer og tettsteder og studerer førmodernistisk arkitektur, så er det påfallende hvor lite man synes å ha brydd seg om tilpasning.
Midt blant de hvite, halvannen etasjers trehusene i Gamle Stavanger står et brunt jugendbygg, som rager flere etasjer over trehusene, og som i form, materialer og farge overhodet ikke tilpasser seg omgivelsene. Hadde det vært et like høyt modernistisk bygg i massivtre, så ville man sagt det var dårlig tilpasset. Likevel vil mange påstå at jugendbygget passer fint inn. Er det bare nostalgi?
Ved en anledning postet jeg bildet på Facebook og spurte hvorfor det er slik. Daværende byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, skrev: Det er formrikdommen som gjør det.
Og Wilberg hadde helt rett. Så godt som all arkitektur i alle land og kulturer forut for den modernistiske arkitekturen kjennetegnes ved en formrikdom. I oppdeling av volum og fasader, i vindusinnsetting, og i bygningstekniske detaljer som taknedløp og rekkverk.
Et nytt prosjekt i Tvedestrand kunne tilpasset seg den historiske bebyggelsen med en ny formrikdom. Men det skjer ikke. Og da er vi over på det andre kortet Skjeseth drar fra modernistenes kortstokk: Ideologisk tåkelegging.
Slå opp en hvilken som helst definisjon på modernistisk arkitektur, og den vil inneholde noe om historisk brudd, noe om funksjon, og noe om fravær av ornamenter og gjenkjennelige objekter.
Vår tids arkitekter ønsker sjelden å markere et brudd med historien. Skjeseth gir også uttrykk for dette. Vår tids arkitekter er i mindre grad enn før opptatt av at funksjonen til et bygg skal komme ekspressivt til uttrykk i byggets utseende. I alt dette mener vår tids arkitekter at de har tatt oppgjør med modernismen, og at samtidsarkitekturen er noe annet. Men det aller mest karakteristiske ved den modernistiske arkitekturen – fraværet av ornamenter og gjenkjennelige objekter – er fortsatt urokkelig.
Det er derfor ikke kunstig og upresist å omtale denne arkitekturen som modernistisk arkitektur. Tvert imot, i min kritikk av Kastler Skjeseth og Studio Lons prosjekt prøvde jeg å være så presis som mulig. Jeg analyserte hvordan modernistiske intensjoner om minimalisme og abstrakt form kommer til uttrykk ved at ellers gjenkjennelige objekter som vinduer, balkongforkanter og vannstokker underordnes fasadens artige, men flimmeraktige, abstrakte mønster.
Dette er en estetikk med tydelige intensjoner, som man kun finner i modernistisk arkitektur, og i hvert fall ikke noe sted i Tvedestrands sammensatte, historiske bygningsmiljø.
Selv om Kastler Skjeseth og Studio Lons prosjekt er forbilledlig sympatisk, så blir man aldri kvitt den følelsen av avstand til resten av historien. Arkitekt Ola Granli og arkitekturhistoriker Victor Plahte Tschudi oppsummerer disse tendensene presist i sin korte analyse av Aina Dahles langt mindre sympatiske tilbygg til Uranienborg kirke:
«Grus er spadd inn i skjøtene for å fylle mellomrommet.»
Jeg hadde håpet at universitetslektor Skjeseth kunne bli med på en presis diskusjon om estetikk. Men hans svar på mitt spørsmål er at «dette ikke utelukkende er et spørsmål om estetikk», og som modernister flest flytter han derfor diskusjonen over på noe helt annet.
Når Skjeseth likevel til slutt, mellom linjene, erkjenner at den modernistiske arkitekturen skiller seg ut, så drar han det tredje kortet i modernistenes kortstokk: Mangfold.
Arkitekturhistorien er jo så rik og mangfoldig, at den selvsagt også kan romme modernistisk arkitektur med sin minimalistiske detaljering og abstrakte former. Kortet gir modernistisk arkitektur grønt lys til å fortsette ufortrødent, og gjør elegant alle modernismekritikere om til motstandere av mangfold.
Argumentet er greit nok. Jeg er den første til å applaudere når noen kommer med rosa slips i en begravelse. Vi trenger folk som bryter regler. Men dét er ikke situasjonen nå. Situasjonen er at av landets rundt 4000 arkitekter så er det kanskje 5 som tegner tradisjonsorientert og 3995 som er modernister. Dette til tross for at flertallet i befolkningen ønsker noe annet. Dette er ikke mangfold, det er smaksdiktatur.
Enda verre er det når disse 3995 arkitektene kappes om å være mest mulig innovative i hvordan de bryter over hundre år gamle regler. Modernisme er ikke lenger radikalt, det er en fantasiløs ideologi som går på tomgang.
Skal man bli god i et fag, så er det naturlig å teste ut ulike verktøy og tilnærminger, og på sikt utvikle egne preferanser. Hadde arkitektfaget ment alvor med mangfold, så hadde studentene i sine første studieår tegnet ut tradisjonsorienterte prosjekter, inkludert de greske søylene som modernistene elsker å gjøre narr av. Dette skjer kanskje i et teoretisk historiefag, men det skjer aldri for fullt alvor i et ordinært studiokurs.
Dét ville vært hva Skjeseth kaller «en fri og undrende åpenhet».
Meninger / Debatt
Av Erlend Skjeseth
Meninger / Debatt
Av Tor Austigard
Meninger / Debatt
Av Ole Knagenhjelm Lysne
Meninger / Debatt
Av Even Bakken
Meninger / Debatt
Av Bengt Carlson og Kyrre Sundal
Meninger / Debatt
Av Bruse Rognlien og Hanne Sophie Solhaug