Nazister, modernister og norske etterkrigsarkitekter

Det blir som med hviskeleken. Tvilsomme påstander forplanter seg og forvrenges gjennom flere ledd, helt til de ender opp hos beslutningstagere - politikere eller private utbyggere – som får servert setninger som at «bygg må være modernistiske, fordi klassisk arkitektur (les: reduksjonsklassisisme) er nazistisk».

Fra 1920 og frem til i dag, har ideologi og politikk skadet arkitekturfaget – fra innsiden. Nå ser vi det på utsiden også. Samtidsarkitekturen folder seg ut i enorme, heslige proporsjoner. Da er det betimelig å spørre – hva slags ideer og ideologi er det som ligger bak skaberakkelet som reiser seg rundt oss? Politikere – fra alle partier – bør stå helt fritt til selv å kunne stille krav til skjønnhet, tilpasning til historiske omgivelser og påpeke kvaliteter som de verdsetter og ønsker mer av, og de bør kunne formulere sine ønsker i sitt dagligspråk.

Brunvaskingsargumenter har historisk vært brukt av modernistiske arkitekter for å stoppe samtalene om estetikk, med umyndiggjøring av politikere og umyndiggjøring av befolkningen.

Jeg tror også at vi begge er enige om at kontroversiell eller problematisk politisk tilhørighet – ikke bør ha for mye å si for vurderingen av arkitektur. Le Corbusier, Philip Johnsson, Ludwig Miës van der Rohe og Walter Gropius sine bygg og byplaner er forferdelige, helt uavhengig av opphavsmennenes totalitære tilbøyeligheter, fascistiske eller nazistiske preferanser. Deres ideer om arkitektur er tabloide og destruktive, derfor blir bygningene og byene som er bygget med dem som forbilder, så fæle.

Det gikk ikke mange tiårene før misnøyen med det modernistiske prosjektet kom til overflaten i den vestlige verden. Ellefsen har lest mange av disse modernisme-kritiske bøkene, langt flere enn det jeg har. Kanskje ble denne litteraturen, primært publisert etter 1945, kimen til urbanisme-faget?

Om så var, ser det ikke ut til at denne litteraturen har hatt nevneverdig positiv effekt på våre byer, kanskje aller minst storbyene. Den modernistiske forslummingen har fortsatt i høyt tempo, med urbanistene sittende på sidelinjen, eller til og med i heiagjengen. Mange av de arkitektene som nå ødelegger Oslo, i stor skala, har skolegangen sin fra AHO og NTNU.

Hva har gått galt her, urbanister?

Det er ingen grunn til å tvile på at etterkrigsgenerasjonen av arkitekter ved NTH var kritiske til funksjonalismen som stil, men knyttet entydig og med avsmak klassisismen til okkupasjonsmakten, som i ett tiår hadde tatt eiendomsrett til dette uttrykket.

Men hvorfor tenkte de slik?

1. Erkjente studentene at de manglet fundament til å tegne klassiske eller tradisjonsbasert? Var det rett og slett for vanskelig for dem å velge det klassiske sporet, slik NTH hadde lagt opp sin grunnundervisning etter krigen?
2. Hadde forfallet i arkitekturhistoriekompetanse kommet så langt ved NTH i 1945, at datidens studenter trakk helt gale slutninger? Var grunnkursene i arkitekturhistorie så mangelfulle at studentene manglet visuelle referanser, annet enn ‘reduksjonsklassisisme’?
3. Var studentene allerede i 1945, så indoktrinert i modernistisk ideologi at de trodde det var forbudt å ta tradisjonen i bruk?
4. Fortsatte norske arkitekter å tro på dette merkelige og opplagt feilaktige resonnementet, helt frem til i dag? Var det professor Christian Nordberg Shultz som brakte disse resonnementene videre til neste generasjon arkitekter – og som deretter ukritisk og naivt godtok argumentasjonen?

Her er det mange problemstillinger å nøste opp i for norske arkitekturhistorikere i tiden fremover.