Nordnorsk byutvikling – overlevelse foran opplevelse

I Tromsø har det i det siste blitt presentert en rekke nye prosjekter. I nordlige delen av sentrum ble det nylig presentert et nytt kvartal med bygg på 7-9 etasjer, ved siden av vernede trebygninger på to etasjer. På Prostneset, ved Havneterminalen, er det to til tre hoteller på gang rett ved sjøen. Sør fra det sentrale kjøpesentret Nerstranda planlegges det for et svært kvartal med totalt 14 etasjer og 100 boliger, og en forlengning av kjøpesentret. Sør fra det skal det bygges et svært kulturkvartal med hotell. Og rett etter det er det presentert en helt ny bydel med to svære utfyllinger i sjøen og noen bygninger på 11 etasjer, som i sin tur vil blokkere koblingen til sjøen fra alle eksisterende boliger i bakkant.

Alt det her skal skje på en strekning lidt over én kilometer. 

Debatten koker visst nok i hele Norge, men det er på vei til å koke over i Tromsø. For hvert byutviklingsprosjekt som presenteres virker innbyggerne å bli mer frustrerte. Det som vises frem er stort, høyt og dominant, og ikke på linje med det som folk mener er Tromsøs identitet. Folk kjenner seg ikke igjen i sin egen by. Det mangler et overordnet konsept for hvor byen er på veg, og et fokus på de kvaliteter som er viktig i en by – og hva byen trenger for å komme dit den må. Det ligner helt enkelt på byutvikling som styres av økonomi og juss, ikke noen byutvikling som er basert på de menneskelige kvalitetene som burde være ledende. 

I doktorgraden «The pursuit for quality in the built environment» har rådgiver/off. phd-stipendiat ved NMBU Heidi Ramsvik, samlet data om hvordan innbyggere i nordnorske byer og tettsteder opplever lokalmiljøet der de bor. «Rotete» er svaret innbyggerne har gitt. Vedlikehold mangler, og byene planlegges del for del. Tromsø er et godt eksempel på det. Hvert prosjekt som presenteres virker gjøre sin egen ting. Det er lite som viser på kobling til sammenhengen, og lite som viser på forståelse av helhetsopplevelsen av byen. Kaikanten har blitt en blanding av driftssoner og parkeringer. Vegnettverket henger dårlig sammen, så både biler og sykler sliter med å ta seg frem, samtidig som gangsoner er underordnet og dårlig vedlikeholdt. Hvert nytt bygg har et helt eget nytt uttrykk, og den der veggen mot sjøen er truende nært å taktløst bryte de siktlinjer man har fra byen mot sjøen og fjellene. Det mangler omtanke. 

I våre naboland, men også lengre sør i landet, tegner man byer med opplevelsen i sentrum. Byer og byrom er til for å oppleves, og kvaliteten av våre omgivelser er viktig. Her i nord tegner man byer for å overleve i. Kvaliteten på opplevelsen av å være i byen står langt ned på prioriteringslisten. Vi tegner snødeponier og effektive renovasjonsløsninger. Byrom dimensjoneres etter brøytebiler, og trær er ikke ønskelig på torgene da de står i veien for brøyting. Byggene skal være vedlikeholdsfrie, og gatene enkle å drifte. Husene vi bygger skal fyller sin basale funksjon, men mer enn det etterspørres ikke.

Vi glemmer vekten av de gode byrommene, og av møteplassene som skaper byen.

Helhetsbildet mangler, og hver del håndteres for seg selv i planleggingen. Hver del skal være akkurat god nok for at byen skal overleve. Listen er lang over hvilke steder i Tromsø som fungerer dårlig, og hvilke prosjekter som har en i sum negativ innvirkning på sine omgivelser i forhold til deres positive bidrag. Vi vet hvor vinden akselerer av de høyhus som den presses mellom, og hvor gatene blir for mørke. Vi vet hvor ingen vil gå, og skjønner grunnen til det.

Men vi vet også hvor folk velger å være, og hvor bebyggelsen roer vinden, samtidig som den slipper solen inn. Vi vet hvor folk går en solskinnsdag, og hvilke plasser de har lyst å oppholde seg på, og hvor de setter seg ned for å nyte av utsikten mot fjellene. Hvorfor bygger vi ikke videre på de kvalitetene?

Alle de nevnte plasser som er foreslått å utvikle trenger det. De har stor potensiale til å knytte sammen byen og skape kvalitative plasser – men de prosjektene som nå har blitt presentert når ikke frem. Vi trenger ikke høye hus og flere skyggelagde gater i Tromsø. Og vær så snill, ikke flere kjøpesenter.

Vi trenger mer liv i gatene, flere fungerende publike rom og en mer sammenflettet by. Vi trenger sterkere koblinger til våre omgivelser, og la naturen vare en del av Tromsøs identitet. Vi har alle sjanser å reparere de sår som definerer byen, og vi vet hvordan vi kan gjøre det, hvis vi vil. Hvis vi vil at Tromsø skal vare en by som har kvaliteter som både trekker til seg og kan håndtere turismen, men også er attraktiv til å bo og bli i, så har vi mulighetene nå, og verktøyene hvis vi bare ser rundt oss. 

Vi må tørre å etterspørre mer kvalitet i våres bygde miljøer, innvendig som utvendig. Vi må vise omtanke for våre byer og de som bor der med det vi bygger. Det er flere store prosjekter som står for døra for den fremtidige utviklinga av Tromsø. Nå er tiden til å stille spørsmålene som må stilles. Er summen av disse prosjektene det som Tromsø trenger? Hva blir totalresultatet? Jobber vi oss vekk fra en rotet by med underordnede publike rom og få møteplasser – eller er det her bare starten på det motsatte?

Tromsø selges gjennom turismen som en plass for å oppleve naturen. For oss som bor her, må Tromsø også bli en plass der vi tenker på opplevelsen av naturen og av byen, sammen. Og hva blir igjen av Tromsøs identitet, hvis vi bygger den der muren mot havet, og byen ikke lengre er en del av naturen? Da har vi hverken naturen igjen, eller den levende byen vi ønsker. Det er en problemstilling som flere nordnorske byer må ta tak i. Kvalitativ byplanlegging er byplanlegging for menneskelige kvaliteter. Ikke for noens lommebok og brøytebilen.

I sin avhandling viser Ramsvik også til en Stortingsmelding, «Kultur i tiden» fra 1991-1992, som lyder som følger: «Mange norske steder er blitt utflytende og tilsynelatende formløse, og formidler en mangel på bevissthet om betydningen av og mulighetene for å satse på estetisk kvalitet. Historiske bygningsmiljøer som ga identitet og tilknytning, rives og erstattes med utbygging uten lokal tilpassing. Mangel på vedlikehold tyder på lav prioritering. Dette viser utilstrekkelig omtanke for omgivelsenes innflytelse på folks hverdag.»

Man skulle tro at tre tiår var tilstrekkelig med tid for å kunne ta tak i disse problemstillingene, jobbe med våre byer og fysiske miljøer, men vi står fast i samme problematikk den gang som nå. Og nå står Nord-Norge innenfor en boom av turisme og voksende næring, og med det voksende byer. Så hvis vi ikke ta tak i det her nå, så når? La oss håpe at vi om 30 år kan se at noe har endret seg.