Nye Tjøme ungdomsskole – en modernistisk harelabbarkitektur

Arkitektonisk er det stor forskjell på nybygget og den eldre sidefløyen. Sistnevnte har sadeltak og helt andre vindustyper, mens nybyggets forside domineres av store glassflater tett i tett med det flate taket trukket frem, slik at elever og andre blir beskyttet mot nedbør. Ikke i hele fasadeveggens lengde, men fra det punkt glassveggen slutter. Deretter fortsetter veggen med smalskåret stående panel og høye vinduer, som ikke følger noen visuell orden, bare en vilkårlig plassering bestemt av interiør-funksjoner.

Bygningskroppen til nybygget skifter mellom utstikkende former og åpne plasser – hovedsakelig på baksiden og mot vest. På det flate taket stikker det også opp noen dominerende trekant-formede konstruksjoner, mulig det er lys- og luftsluser. Uansett, det er en geometrisk form som er fremmed i forhold til både nybygget og den eldre sidefløyen. Slike sluseformer kan konstrueres på så mange måter, men de bør jo formgis i samsvar med den tilkoblede sidebygningen, eller den omkringliggende bebyggelsen. Som nå virker trekantene på taket mer komiske enn visuelt kontrastskapende.

Alle disse arkitektoniske grepene må selvsagt sees i forhold til det faglige kravet om tilpasning. Dette kravet er også spesifisert som et kriterium for vurdering av mulig prisvinner, sammen med estetikk. Når juryen har lagt vekt på tilpasningen kan de ikke ha brukt øynene. Tar man turen rundt skolebygningen ser man tilpasningsmangler på tre nivåer. Det første er misforholdet mellom nybygg og gammel sidefløy. Her finnes det ingen overgang/tilpasning mellom taktypene, bare en estetisk klønete kontrast.

Betrakter vi nybygget i forhold eksisterende bebyggelse/nærmiljø, som består av eneboliger med sadeltak, er det vanskelig å se at det nye skolebygget har tilpasset seg de bebygde omgivelsene. Her er det ikke mye samspill med det eksisterende boligmiljøet, bare en arkitektonisk negasjon og dogmatisk tro på egne visuelle kvaliteter. Nettopp denne dogmatiske negasjonen og overtroen på egne arkitektoniske kvaliteter kommer tydeligst til uttrykk i mangelen på respekt for naturmiljøet.

Tett inntil forsiden på nybygget lå det et svaberg, en fjellknaus, som ble sprengt bort. Nybygget trengte mer plass. Sprengninger av svaberg er forbudt på Tjøme. Men tydeligvis ikke når arkitekter trenger mer areal for å demonstrere sin smakløse estetikk. Nå fremstår svaberget med et brutalt kutt som er slipt ned til en sammenhengende flate i flukt med forsiden av nybygget. Dette er et arkitektonisk naturovergrep av de sjeldne, og handler så avgjort ikke om tilpasning.

Ser man prisvinnernes tretrinns-overgrep mot sidebygning, lokal bebyggelse og sprengning av svaberg/natur er det uforståelig at juryen kan ha oversett disse arkitektoniske defektene. Nå vet vi ikke hva juryen har kommet med av faglig begrunnelse. Da vet vi heller ikke hva den har funnet ut av estetiske kvaliteter og innovasjon i nybygget.

Det vi kan se og vurdere av selve nybygget er en type modernistisk arkitektur som sjelden har vist omtanke og tatt hensyn til bebygde og naturgitte omgivelser. På det punkt har Holar arkitekter som vant prisen, samt juryen utvist dårlig dømmekraft.