Om å rive et modernistisk feiltrinn

Samfunnsgeografen Alf Jørgen Schnell har skrevet boken På sporet av den tapte fremtid og fører for tiden en heftig debatt med Erling Fossen. De dreier seg mye om Jane Jacobs, om hva hun hadde rett i og hvor hun bommet. Den debatten skal jeg ikke blande meg bort i. Men Schnell lager også en liste over bygninger som Fossen ville ha revet – «Fossen faktisk elsker at bygg rives» – og så innrullerer han meg i samme falanks. Det er en gjeng som er «overivrige i sin mani etter å rive alt de anser som modernistisk.»  Selv har jeg skrevet positivt om svært mange modernistiske bygninger og bare én gang gått inn for å rive. Jeg repeterer gjerne min begrunnelse for at Y-blokken burde fjernes. 

Etter terrorangrepet 22. juni 2011 kom Regjeringskvartalet i spill. Statsråd Rigmor Aasrud hellet mot å rive Høyblokken. Selv hevdet jeg at det var forskjell Høyblokken og Y-blokken. Erling Viksjø var en glimrende arkitekt, men som mange andre av de tidlige modernistene hadde han visse vansker med å håndtere tradisjonelle bysituasjoner. Noen ganger lyktes han, andre ganger ikke.

Oslo helseråd fikk et spisst hjørne mot St. Olavs plass og bidrar ikke til å definere plassrommet. For Viksjø var det viktigere at bygningen fikk en klar geometrisk grunnform (trekantplan) enn at den respekterte byens spilleregler. (Men selvsagt er ingen grunn til å rive denne nyoppussede bygningen.) Hydrobygget i Bygdøy allé stiller seg på tvers av gateløpet, men oppleves som befriende og skaper en sjenerøs offentlig park.

Regjeringens høyblokk har en annen form og størrelse enn nabobebyggelsen, likevel forholder den seg til viktige premisser i Henrik Bulls opprinnelige plan for regjeringskvartalet. Den ligger der midtpartiet skulle vært i Bulls ufullførte komposisjon, og Rikshospitalets gamle allé fikk ny betydning som markør av Høyblokkens hovedinngang. Y-blokkens fasade mot Høyblokken ble fint artikulert, og den krumme, favnende veggen tydeliggjorde Høyblokken som regjeringskvartalets origo. Men Y-blokkens forhold til Hammersborg var, mildt sagt problematisk.

Det er all mulig grunn til å anta at UNESCO-bygningen i Paris var Viksjøs inspirasjonskilde. Også den er en Y-blokk. I Paris er det åtte etasjer mot 3-5 i Oslo, 150 meter fra enden på en arm til enden på annen, 90 meter er den tilsvarende avstanden i Oslo. Hvorfor er går det bra med den store Y-blokken i Paris mens den mindre i Oslo har problemer? Jo, fordi tomtene er så forskjellige. Kvartalet bak Eifeltårnet er romslig, det er ingen konflikt i forhold til eldre bebyggelse. Viksjø manglet tomt. Derfor måtte det støpes et betongdekke over Arne Garborgs plass. Y-blokken nesten-kolliderte med Hammersborg, og derfor oppkonstruerte Viksjø behovet for å skille Deichman og Trefoldighet.

Nå er to etasjer fjernet fra toppen av Høyblokken, dermed har Erling Viksjøs hovedverk fått tilbake sin opprinnelige profil. Etter av Y-blokken ble revet vil vi få et parkbelte mot Hammersborg, og allerede nå kan vi glede oss over at Deichman er blitt synlig fra Akersgata. Av og til kan det være store gevinster ved å rive et modernistisk feiltrinn. Men det trenger ikke bli en mani.