Om å velge arkitekt og hva arkitekter leverer av arbeid uten honorar

Jeg vil bringe inn et par betraktninger knyttet til den nevnte prosessen for Tollbugata 3.

Konkurransen ble lyst ut som en variant av konkurranse med forhandlinger, men uten tydelig definerte tildelingskriterier eller en detaljert prosedyre for tildelingsprosessen. Kravene til tilbudet/søknaden var omfattende, både i innhold og format.

Responsen var, som man kunne forvente, stor og det ble levert 39 tilbud. Av disse gikk 11 tilbydere videre til en første intervjurunde.  Her skulle tilbyderne løse en konkret oppgave knyttet til prosjektet, redegjøre nærmere for teamets nøkkelpersoner og presentere dette i intervjuene.

Så kom en ny fase, hvor antallet tilbydere redusert til 5 for å gå videre til enda en intervjurunde. Også denne gang skulle tilbyderne løse en oppgave i forkant av intervjuet. Blant annet skulle det presentere et forslag til gjennomføring med prosjektplan, ressursbehov og beskrivelse av ytelser for en mulighetsstudie med ulike alternativer/scenarier.

Som om ikke dette ga tilstrekkelig grunnlag til å velge ut én foretrukken leverandør, ble det så gjennomført forhandlinger med to eller tre tilbydere. Vi ble ikke med i denne aller siste runden, så vi vet ikke hva som ble stilt av forventninger til hva tilbydere skulle levere eller forplikte seg til i denne siste runden.

Prosessen er således gjennomført med fire faser, hver med krav om at tilbyder skal levere ulike besvarelser knyttet til det konkrete oppdraget. Et forsiktig estimat på hva bransjen har lagt ned av timer i denne prosessen, er etter våre beregninger i størrelsesorden 5.000 timer. Omregnet til kroner og øre snakker vi om et beløp i størrelsesorden 8.000.000,- inkludert MVA.

I forhold til åpne arkitektkonkurranser, er ikke dette et avskrekkende beløp, men heller ikke et uanselig bidrag fra bransjen.

I den samme artikkelen fremholder Hegli verdien av hva denne prosessen har tilført oppdragsgiver og dennes organisasjon.

– Kirkens Bymisjon trenger denne fasen for å lære, forklarer Hegli. Hun beskriver en prosess hvor byggherre lærer sin egen oppgave å kjenne, hvilke prioriteringer de må gjøre og forstå hvordan designprosessen bør rigges for at det endelige resultatet skal lykkes.

– Vinnerteamet får jobben med å utvikle et konsept som synliggjør ulike scenarier gitt at en i en transformasjonsoppgave ikke alltid vet hva som er gjennomførbart eller uventet kostbart. Dette gir et veldig godt grunnlag for selve idéfasen og Bymisjonen sitter igjen med enormt mye kunnskap om både bygningsmassen, seg selv og egnet samarbeidsform for å løse en kompleks oppgave med høye ambisjoner, forteller Hegli.

Som en av tilbyderne som kom langt i denne konkurransen, setter vi selvfølgelig pris på at alt arbeidet som ble levert og presentert blir vedsatt og kommer til nytte, men det endrer ikke på det faktum at også denne konkurranseformen innebærer en betydelig mengde arkitektytelser som oppdragsgiver får, uten å betale honorar.

Sitatene kan også leses som at tilbyderne gjennom denne ikke-honorerte fasen faktisk har bidratt til å definere oppgaven for oppdragsgiver. Hvis det er tilfelle, er det i seg selv ganske oppsiktsvekkende.

I artikkelen påpeker også Hegli de grunnleggende utfordringene med at arkitekter forventes å levere kvalifisert arbeid uten å få betalt, og viser blant annet til den utlyste arkitektkonkurransen for Arkitektenes hus.  

Etter mitt syn gjelder dette også for intervjumetoden, slik den er praktisert i dette konkrete tilfellet. Begge tilnærmingene baseres på at arkitekter gir både råd, idéer og kunnskap uten å få betalt, men dette forhold belyses ikke i artikkelen.

Hegli og Monetas klare oppfordring til å arbeide tverrfaglig gir jeg min fulle støtte til. Det samme gjelder viktigheten av at oppdragsgiver er krystallklar på hvilke miljøambisjoner prosjektet skal løse.

Jeg ønsker Kirken Bymisjon lykke til med sitt forstående prosjekt, og vil selvfølgelig gratulere det arkitektkontoret som trekker det lengste strået i konkurransen om å få dette viktige oppdraget.

Det er fordeler og ulemper med alle varianter av konkurranser for å velge arkitekt eller tverrfaglige team. Som bransje vil vi fortsette å bruke tid og krefter på å forsøke å vinne de oppdragene vi mener er viktige for oss. Det tror jeg alle er innforstått med, men slik markedet er nå, er det nærliggende for oppdragsgivere å be om ekstra mye.

Avslutningsvis vil jeg derfor oppfordre NAL og Arkitektbedriftene til å fortsette sitt arbeid med å synliggjøre arkitektfagets verdi, og aktivt arbeide for at betydningen av vårt arbeid ikke undergraves – det er ingen tjent med på sikt.