Om arkitektur, arkitekter og politikere

Jeg har gjennom mange samtaler med både arkitekter og utbyggere fått følelsen av at vi er enig om at vi trenger å komme videre, finne nye løsninger, former og uttrykk.

Av James Stove Lorentzen

Jeg har gjennom mange samtaler med både arkitekter og utbyggere fått følelsen av at vi er enig om at vi trenger å komme videre, finne nye løsninger, former og uttrykk.

Av James Stove Lorentzen

James Stove Lorentzen (H) er byråd for byutvikling i Oslo.

Foto: Sturlason

Jeg legger merke til at i alle diskusjoner om arkitektonisk kvalitet, så går arkitektstanden i forsvarsposisjon og vil ha seg frabedt tanker og ideer fra «folk flest» og spesielt politikere. Nå er det en gang sånn at det er faktisk politikeres jobb å mene mye om mangt, som regel utenfor egen spisskompetanse (om man i det hele tatt mener politikere har noe kompetanse!?)

Kyrre Sundal, partner i MAD, en av «tegnestuene» jeg respekterer og ser at gjør gode prosjekter. (jeg har nettopp vært i København og synes deres tegnestuer er et fantastisk morsomt ord), lanserer diverse morsomme ordspill, som «Folke-Stove» (artig og jeg tar den). Enhver politiker med ambisjoner vil jo gjerne at noe skal stå igjen etter seg, da synes jeg «James-jernbeslaget» blir litt stusselig.

Så får tiden vise om det blir renessanse-James eller mest sannsynligvis, nada.

Fra spøk til alvor, jeg mener ikke, og foreslår ikke at «god arkitektur skal vedtas gjennom stadig mer detaljerte offentlige regelverk», det er tross alt en veileder vi snakker om. Ambisjonen er at den legger noen føringer for og åpner en diskusjon om hvordan vi tar arkitekturen i Oslo videre.

Det er mange, også arkitekter, som har ytret skepsis til mye av det som har blitt bygget de siste 10-15 årene. Jeg har gjennom mange samtaler med både arkitekter og utbyggere fått følelsen av at vi er enig om at vi trenger å komme videre, finne nye løsninger, former og uttrykk.

Store viktige nye planer for Fillipstad, Grønlikaia, Rosenholm og Økern sentrum kan ikke og skal ikke bli kopier av … Vi skal tenke byutvikling, klima, miljø, men det betyr ikke at vi ikke også kan tenke estetikk.

Hva er det egentlig MAD er redd for? Dere har jo tegnet et fantastisk bra prosjekt i Sandakerveien 58, og om dette skriver dere:

«Nybygget har et tydelig grep som viderefører og avslutter de eksisterende mannskapsboligene tilhørende Sagene Brannstasjon til et avsluttet kvartal. En lav bygningskropp med en gesims som harmonerer med det verneverdige nabobygget (mannskapsboligene) og som skaper et tydelig motiv mot slangetårnet og Jerusalem bro. Det nye tiltaket skaper tydelige bymessige situasjoner i forlengelse av det eksisterende bygget og prosjektet søker å være en byreparasjon i en litt utflytende og kompleks bysituasjon».

Det er jo helt nydelig! Slikt vil vi ha mer av og da kan kanskje en veileder være til hjelp.

Så til elefanten i rommet: Arkitekturopprøret. Jeg er positiv til AO, deres engasjement og talerør for «folk flest». Jeg er enig med mange av eksemplene de viser frem av fryktelig byggerier rundt omkring i landet. Jeg er derimot ikke enig med deres vektlegging av eksemplene på «kopi-arkitektur». Derimot mener jeg at vi kan la oss inspirere av tidligere tiders gode eksempler på «klassiske» grep og former, slik jeg oppfatter at MAD gjorde i Sandakerveien.

Hvis veilederen kan hjelpe oss til å unngå det kjedelige, dårlige, «stygge», men derimot løfte frem noe universelt godt, ja da har vi kommet et stykke videre. Det interessante i arbeidet PBE skal gjøre med veilederen er å vurdere hvilket handlingsrom politikere har i å vedta bestemmelser og hva kan bare «veiledes».

Jeg tror uansett at den store gevinsten for byen er at arkitekter og utbyggere vil bli utfordret og sett i kortene, strømninger i folket må lyttes til og til syvende og sist er det gjennom dialog og påvirkning at politikerne kan bidra til en opplyst og fruktbar debatt om hva Oslo sin identitet og profil skal være, og ikke minst, hva vil stå igjen om 50 år som 2000 tallets Frogner, Grünerløkka eller Torshov?