Om byarkitekter og styrking av arkitektenes rolle i det offentlige

I motsetning til Henrik Lundberg tror jeg at måten å gjøre byarkitektens posisjon mer robust på, er å tørre å stille noen kritiske spørsmål om byarkitektene i dagens form, skriver Gaute Brochmann.

Av Gaute Brochmann, redaktør

Gaute Brochmann er redaktør i Arkitektur.

Foto: Ingebjørg Semb

Byarkitekt i Stavanger Henrik Lundberg skriver i et innlegg her på nettsidene at jeg i en kommentar «trekker ned den skjøre konstruksjonen byarkitekter er».

Jeg kan forstå hvorfor han reagerer. Byarkitektene har nettopp blitt gjenetablert i flere byer. Man arbeider for å få på plass en slik stilling i Oslo. Samtidig er byarkitekten i Bergen truet. Da kan det være en forventing om at vi som arbeider for arkitektur skal heie fram de løsningene vi har fått på plass – ikke stille kritiske spørsmål.

Jeg tror det kan være å gjøre oss selv en bjørnetjeneste.

At jeg i innledningen av teksten i Morgenbladet skriver: «Så la meg slå det fast igjen for å unngå misforståelser: Jeg er ikke mot byarkitekter. Jeg ønsker meg bare noe enda bedre», er her ikke nok for Lundberg. Han vil at jeg skal komme med konkrete alternativer. Og beskrive hva som i så fall er feil med byarkitektene slik stillingene fungerer i dag.

For å svare på det siste først, er feilen slik jeg opplever det at byarkitektene ikke har nok myndighet og et tydelig nok mandat. Overskriften på min tekst kunne da også vært: «Man skal ikke legge ned byarkitektene – men gi dem mere makt».

Men det er en grunn til at jeg ikke valgte det. Og det er min opplevelse av at hele den offentlige forvaltningen innenfor plan- og arkitektur i kommunene bør styrkes. Om dette skal skje i form av økt makt til byarkitektene – eller en styrking av de ulike etatene, restrukturering av administrasjoner eller endring i lovverk, føler jeg ikke at jeg skal forskuttere i en slik tekst. Jeg mener det sentrale er å peke på behovet. Og at dagens løsning, slik jeg ser det, fremstår for svak.

Jeg tror bestemt at jeg og Lundberg her er helt enige om det grunnleggende: Vi vil ha et sterkere offentlig mandat for byplanlegging og sikring av god arkitektur. Dessuten er vi begge enige om at byarkitektene er «en skjør konstruksjon». Og da er vi kommet til den sentrale, og slik jeg ser det eneste, uenigheten:

I motsetning til Lundberg tror jeg at måten å gjøre denne posisjonen mer robust på, er å tørre å stille noen kritiske spørsmål om byarkitektene i dagens form. Slik at man ved etableringen av ny stilling i Oslo, videreføring i Bergen eller styrking av arkitektfaglig kompetanse i kommunen på andre måter, vil implementere løsninger som nettopp er mindre skjøre.

Den pågående prosessen i Bergen viser oss at vi har etablert byarkitekter enkelte politikere mener vi kan klare oss uten. Intensjonen med min tekst, er å argumentere for at arkitektenes posisjon i det offentlige må styrkes gjennom stillinger og strukturer i kommunene som har en så tung, solid og lite skjør forankring, at det er umulig å velge den vekk.