Om eierskap og boliger på Grønlikaia

Hvis man kun tenker økonomiske verdier på Grønlikaia, tilsier det å utvikle et dyrest mulig boligtilbud, eksklusivt for de med høyest betalingsevne. Og så kan røkla få komme og bade, skriver Mari Løken i et tilsvar til Hav Eiendom.

Av Mari Løken

Mari Løken er samfunnsgeograf og tilknyttet Kritisk bynettverk.

Foto: Kirsten Randers-Pehrson

At 58 prosent av befolkningen i indre øst har badet på Sørenga betyr ikke at Hav Eiendom har lykkes med å skape en sosialt inkluderende bydel, slik plansjef Amund Schweder skriver i sitt tilsvar. Det betyr at de har lykkes med å skape gode fellesarealer med tilgang til sjøen og strandsonen for allmennheten. Og det betyr at de har fulgt statlige retningslinjer for forvaltning av strandsonen langs sjøen, både «skal» og «bør»-tiltak.

Når det kommer til boligutviklingen er det foreløpig kun dyre boliger tilpasset det øvre sjiktet i befolkningen, hva angår økonomisk kapital. Jeg noterer meg imidlertid at Schweder skriver i sitt innlegg at de også jobber «med å se på ulike eierskapsmodeller» og at de er i «dialog med aktuelle etater i kommunen som har det særlige ansvaret for å sikre bredden av botilbud i Oslo». Og at dette gjøres under paraplyen smultringøkonomi.

At det er kommunen som har hovedansvaret for å skape et godt og tilgjengelig boligtilbud til byens innbyggere, er jeg imidlertid enig med Schweder i. Og det er også her skoen trykker som mest. Hav Eiendom AS ble stiftet i 2003, og er et heleid datterselskap av Oslo Havn KF, hvilket er et kommunalt foretak. Alle Oslo Havn sine eiendommer i Bjørvika ble overført til Hav Eiendom, hvilket innebærer en overføring av store felles verdier til aksjeselskapet.

Ifølge Hav sin årsrapport fra 2022 skal de «drive en aktiv forvaltning og utvikling av sine eiendommer, slik at verdiene som tilføres Oslo Havn blir størst mulig, og slik at selskapet til enhver tid kan møte de krav eieren stiller». Det er to ting her, det ene er at de skal utvikle eiendommene på en slik måte at verdiene som tilføres Oslo Havn blir størst mulig. Hvis man kun tenker økonomiske verdier tilsier det å utvikle et dyrest mulig boligtilbud, eksklusivt for de med høyest betalingsevne. Og så kan røkla få komme og bade.

Det annet er at selskapet til enhver tid skal kunne møte de krav eieren stiller, hvilket er Oslo kommune. Slik jeg ser det betyr det også oss innbyggere, siden vi i fellesskap er kommunen, som vi bor i og bidrar til, både økonomisk og relasjonelt. Jeg opplever at Schweder i sitt innlegg spiller ballen over til Oslo kommune, og sier at de er klare til å følge opp eventuelle endringer i sitt mandat.

Men det er også mulig å tenke seg andre verdier enn rent økonomiske. Verdien av et bysamfunn med lave sosiale forskjeller. Verdien av rent vann og ren luft. Verdien av et rikt artsmangfold også i bykjernen. Og det er en glidning i diskursen i den retning, det tør jeg påstå. Men jeg er lei av festtaler om økologisk og sosial bærekraft som tilsynelatende alltid forsvinner på veien til ferdigstilling. Tilliten er med andre ord lav. Den tilliten bygges ikke opp igjen med store ord, men gjennom handling og konkrete resultater. Boliger som folk har råd til, og et yrende dyre og planteliv. Både på land og til vanns, og i lufta med.

I vedlegget til Hav Eiendom sin smultringrapport om Grønlikaia står det at «tilgang til bolig er en av de viktigste dimensjonene i sosial bærekraft», og at «med tilgang menes det at passende bolig må være til en pris man har råd til». Dersom både middels- og lavinntektshusholdninger skal ha råd til en bolig på Grønliakaia, og etter hvert Filipstad, må boligprisene reduseres betraktelig i forhold til på Sørenga.

I samme dokument står det også følgende: «Medvirkningsarbeidet på Grønlikaia viste for eksempel at beboere fra Sørenga ønsker leiligheter med utleiedel som kan finansiere kjøp og som i tillegg kan gi familien større plass i perioder de trenger det». Dette gir meg grøsninger, og ikke på den gode måten. Den modellen de ønsker er med andre ord en der middels- og lavinnteksthusholdninger skal finansiere boligkjøpet til høyinntektshusholdninger gjennom husleie. Og når de trenger utleiedelen selv, må dem som har finansiert boligkjøpet deres flytte. Det er ikke ok.

Det er fint å tenke seg at det skal være en god andel utleieboliger på Grønlikaia og på Filipstad, men det bør helt klart være profesjonelle ikke-kommersielle aktører hvor beboerne kan få bli boende så lenge de ønsker det. Boligstiftelser, ikke-kommersielle boligbyggelag, leieboersamvirker eller annet. Og da er det jo bra at Hav Eiendom allerede er i gang med å se på ulike eierskapsmodeller. Jeg er sikker på at det finnes flere ideelle aktører som kan bistå Hav og kommunen i planleggingen og gjennomføringen av et inkluderende boligtilbud i Fjordbyen.