Aktuelt / Tema
Om «Håndtegningens Encyklopedi»
Det er ikke tegnemetoden som gir skjønnhet. Den må arkitekten selv klekke ut i sitt sansefylte hode, der fortidens estetiske fornyelser ligger lagret i påvente av en ny kreativitet, skriver Paul Grøtvedt.
Av Paul Grøtvedt
Det er ikke tegnemetoden som gir skjønnhet. Den må arkitekten selv klekke ut i sitt sansefylte hode, der fortidens estetiske fornyelser ligger lagret i påvente av en ny kreativitet, skriver Paul Grøtvedt.
Av Paul Grøtvedt
Paul Grøtvedt er kunsthistoriker.
Foto: privatDet er mange år siden jeg registrerte ønsket/behovet for mer erfaring i håndtegning innen estetiske disipliner, og avgjort ikke blant arkitekter. Eivind Eides artikkel i arkitektur.no, om «Håndtegningens Encyklopedi», var litt av en overraskelse i så henseende.
At håndtegningens kreative erindringspotensiale skulle være overflødig i digitaliseringens sanse- og sjelløse konstruksjoner, er vel en noe forhastet konklusjon. Historisk sett har den estetiske synsbevisstheten alltid funnet nye løsninger.
Som billedkunstner har jeg lang erfaring i håndtegningens tankeskapende strategier. Allerede på Kunstakademiet ble vi drillet i så mye rart, fra nærstudium av døde kropper på Anatomisk institutt til rask bevegelse hos dansere ved balletthøyskolen.
Effekten ga kanskje ikke så mye uttelling i skapende retning, men treningen er fortsatt lagret og i beredskap om et billedprosjekt skulle melde sin ankomst, så også med digitale intensjoner.
Sentralperspektivet er et tema Eide legger stor vekt på, men om det gir oss et nytt blikk på verden, er jeg ikke helt overbevist om. Alle folk på kloden møter sine omgivelser i en sanselig beredskap som umiddelbart lagrer visuell informasjon. Det er noe naturgitt som ikke krever repetisjon, med mindre visse sansninger skal brukes ved spesialoppdrag. Her tenker jeg på håndtegninger til arkitektur.
Men digitaliseringen hindrer jo ikke arkitektene i å håndtegne skisser i forkant. Datamaskinen må jo ha relevant informasjon for å bli operativ. Her er håndtegningene et sanselig faktamateriale som arkitekten, om ønskelig, kan implementere i digitaliseringsprosessen.
I så henseende har arkitekten full kontroll over den digitale formgivingen, som er forankret i en sansebasert erfaringskunnskap av visuell og konseptuell art.
Her er det viktig å merke seg at sentralperspektivet og dets sanselige romstruktur allerede er en visuell ressurs i den digitale formgivingen, som muliggjør ulike formgivinger som arkitekten velger eller videreutvikler ut fra eget skjønn og behov.
Renessansens sentralperspektiv er en matematisk og geometrisk konstruksjon, i prinsippet en abstraksjon som tvinger den visuelle sansningen inn i en skjematisk persepsjon, enten den er på håndtegningens prinsipper eller dikteres av digitale konsepter.
Sentralperspektivet hadde en positiv effekt på datidens kunstnere og arkitekter, samtidig som den markerte et viktig stadium i tekningens erobring av sansningens funksjoner og formål. Denne tenkningens dominans over sansningen ble utfordret mot slutten av 1900-tallet, da kunsten revolterte mot sansningens virkelighetsbilde, her inkludert sentralperspektivets konseptuelle krav.
Virkelighet var nå det kunstneren følte og opplevde, slik at kunstbildet ble en subjektiv selvbekreftelse.
Arkitekturen gikk motsatt vei. Sakte og sikkert fjernet den alle former for subjektiv sansning og historisk forankring. Formuttrykket ble upersonlig, saklig og funksjonelt, slik også sentralperspektivet ble ribbet for sin menneskelige identitet. Det er i den sluttprosessen arkitektene kjenner savnet av håndtegninger.
For dem blir digitaliseringen det siste stadium. Men det er ikke sanselighetens skapende meningsfylde som blir truet. Denne gang er det en utdatert arkitektur på formalistiske og konseptuelle premisser, som i årevis har fornektet skjønnheten.
Digitaliseringen er egentlig ingen trussel, den tilbyr arkitekturen et skapende løft. Selv laugsvesenet på 1400-tallet måtte bite i det sure eplet og opprettet egne kunstakademier. I dag er verden åpen for all slags arkitektur som har skjønnhet i seg, enten den er digitalisert eller tråklet sammen på tegnebordet.
Det er jo ikke tegnemetoden som gir skjønnhet. Den må arkitekten selv klekke ut i sitt sansefylte hode, der fortidens estetiske fornyelser ligger lagret i påvente av en ny kreativitet.
Kanskje tiden nå er moden for et nytt arkitektonisk renessanseprosjekt.
