Om klassisk arkitektutdanning

I særdeleshet baserer den klassiske arkitekturen seg på et omfattende kunnskapsgrunnlag, akkumulert gjennom årtusener. Dette handler om hvordan man former, setter sammen og kombinerer rom og bygningselementer. De klassiske søyleordenene var i stadig endring gjennom århundrene, en uopphørlig prosess hvor utallige generasjoner av arkitekter søkte å forbedre dem og stadig oppnå en høyere grad av arkitektonisk-estetisk kvalitet.

De endringene som for ettertiden ble vurdert som gode ble stående eller ytterligere forbedret, mens andre ble forkastet. Som Geoffrey Scott skrev i sin bok The Architecture of Humanism, «classical architecture is the experimental science of taste».

Denne kunnskapen er allment tilgjengelig, men den fordrer visse anstrengelser for å kunne tilegne seg den. Og den er kun relevant i den grad den hjelper oss å tegne bedre og vakrere (eller i det minste mindre stygge) bygninger.

Forskjellen mellom klassisister og deres motstandere er ikke at førstnevnte dogmatisk insisterer på å følge den klassiske tradisjonen blindt. Klassisistenes mål er snarere en estetisk-motivert arkitektur, og de kjøper simpelthen ikke påstanden om at arkitektur på død og liv skal uttrykke sin samtid (hva enn dette måtte bety rent konkret). Le Corbusier’s Villa Savoye og John Russell Pope’s National Gallery i Washington DC ble bygget på samme tid og vi bør stå fritt til å kunne lære av dem begge dersom vi ønsker å skape bedre arkitektur i dag.

Som min NTNU-kollega Geir Brendeland nylig skrev på arkitektur.no, «arkitekturen er et kontinuum».

En slik frihet anses imidlertid som svært uvanlig i dag. Ta for eksempel det som nylig har skjedd her ved NTNU. Ni arkitekturstudenter har uttrykt interesse for klassisk arkitektur og en lærer (jeg) har organisert et ett-semesters prosjekteringsemne hvor de fikk anledning til å lære grunnleggende prinsipper innen klassisk arkitekturprosjektering. Det var det hele: ni av NTNUs fire hundre arkitekturstudenter deltok.

Et slikt prosjekteringsemne har skapt enorm interesse i mediene, med alt dette har innebåret av positive og negative reaksjoner. Jeg gleder meg over, og er takknemlig for, publisiteten, men hva sier egentlig denne oppmerksomheten om forventingene man har til arkitekturutdanningen i dag? Hvordan har vi i det hele tatt kommet i en slik situasjon at en håndfull arkitektstudenters interesse for ioniske søyler skaper slik oppmerksomhet, og på toppen av det hele blir betraktet som kontroversielt? Bør det ikke anses som høyst alminnelig og dertil ukontroversielt at arkitekturstudenter ønsker å lære om ioniske søyler? Bør det ikke istedenfor betraktes som et problem at disse arkitektstudentene muligens er de første på flere tiår som har fått elementær opplæring i klassisk arkitekturprosjektering i Norge? Eller bør denne formen for utdanning ganske enkelt forbys (jeg har også hørt dette blitt foreslått)? 

Som sagt: arkitektur er formgiving, og formmessige, estetiske målsettinger vil nødvendigvis være hovedmotivasjonen i arkitekters ønske om å lære av den klassiske arkitekturtradisjonen. Det handler om å forbedre sin egen tilnærming til prosjektering. Nyere tids klassisisme innen arkitektur er følgelig uatskillelig fra estetisk formalisme. Med «estetisk formalisme» menes her antagelsen om at arkitekturens estetiske kvaliteter er uavhengig av ideene som knyttes til arkitektoniske verker.

Med andre ord, det som er estetisk viktig er en bygnings former og farger, og ikke dens meningsinnhold, symbolikk eller andre narrativer som assosieres med den.

Man bør ikke desto mindre være varsom når det gjelder akkurat dette punktet, for å unngå misforståelser. Ideer som assosieres med bygninger er viktige og ofte nødvendige for å forstå deres samfunnsrolle, kulturelle kontekst og den historiske sammenhengen de inngår i. Samtidig kan synlige og formmessige egenskaper ved arkitektoniske verker aldri reduseres til det rent verbale – altså til det som beskrives med ord.

Det er nettopp av denne grunn at arkitekter bruker tegninger og modeller. Det kan for eksempel sikkert være relevant å vite at en bestemt renessansearkitekt skrev at ioniske volutter forestiller kvinnelig hår, men denne opplysningen hjelper ikke stort til å forklare voluttens geometriske konstruksjon.

Estetisk formalisme er også viktig for en klassisk arkitekt for å avvise kravet om at arkitektur bør uttrykke eller være tilpasset samtiden. Det er for øvrig langt fra åpenbart hva slike krav betyr, annet enn som referanse til personlige assosiasjoner enkelte har til den tiden en bygning ble bygd i. Det er også uklart hvorfor en bygning bør uttrykke «sin tid», hvordan den i det hele tatt kan gjøre dette, hva man vil man oppnå ved at bygningen uttrykker sin egen tid, og hva man taper dersom den ikke gjør det.

Formalisme er også et fortreffelig svar på kritikken mot, og avvisningen av, klassisk arkitektur basert på vilkårlige politiske assosiasjoner.

Det finnes en utbredt oppfatning om at klassisisme for det meste handler om fasadeutforming. Misforståelsen kommer naturlig nok av at fasadene ofte utgjør den mest påfallende forskjellen mellom en modernistisk og en klassisistisk bygning. Interessen for klassisk arkitektur – både blant arkitekter og ikke-arkitekter – har ofte sitt utspring i at de foretrekker klassiske fasader.

Det er derfor ikke overraskende at mange av oss tilskrev fasader stor betydning og fordypet oss i de klassiske søyleordenene på slutten 1980-tallet, da den moderne klassisistiske bevegelsen for alvor begynte å vokse frem.

Det har imidlertid tatt tid å erkjenne at fasader kun spiller en underordnet rolle i klassisk arkitekturprosjektering. Det er ikke gitt at det å sette en klassisk fasade på en modernistisk bygning vil gi et tilfredsstillende resultat.

Hemmeligheten ligger i det som kalles romkomposisjon, en disiplin som ble utførlig studert ved arkitektakademiene i tiden før andre verdenskrig. Dette er læren om romhierarki, form og proporsjoner i rom, rommenes organisering i forhold til hverandre, enfilade, komposisjon av trapper og så videre. En vellykket klassisk fasade avhenger i stor grad av vellykket romkomposisjon. Dersom bygningens innbyrdes romdisposisjon er satt sammen på en god måte, vil en vellykket fasade følge uten store vanskeligheter.

Et godt eksempel er Palladios Palazzo Chiericati i Vicenza (se bilde over). Søylerekken i front er utformet i henhold til Palladios proporsjonssystem for de klassiske søyleordenene. Søylens nedre diameter bestemmer avstanden mellom hver søyle, søylenes høyde, entablementets høyde, og følgelig også høyden til hver etasje slik det fremgår i fasaden. Søylenes rytme bestemmer imidlertid også den mulige plasseringen av de indre veggene som står vinkelrett på fasaden på innsiden av bygningen.

Disse indre veggene må attpåtil forholde seg til Palladios proporsjoneringssystem for innvendige rom. Utfordringen her er at rom som befinner seg på samme plan har ulike proporsjoner horisontalt, mens høyden må være lik for alle rom som tilhører samme etasje. Dette temmelig komplekse proporsjonssystemet for indre rom er imidlertid bare toppen av isfjellet, i og med at rommenes høyder også må stemme overens med høydene til den ytre fasadens søyler og entablement. De indre rommenes proporsjoner må gå opp med søyleordenenes proporsjoner i fasaden, og omvendt.

Kunnskapen om prinsippene for rom- og fasadekomposisjon ble hovedsakelig gjenervervet på 1990-tallet og det tidlige 2000-tallet. Dette var først og fremst et resultat av arkitekturhistorisk forskning, nærmere bestemt det som gjerne kalles historisk formgivningslære (eng. history of design theory).

Få kilder var tilgjengelige. Man måtte finne frem til gamle og sjeldne bøker (som typisk lå henslengt rundt om i biblioteksmagasiners og bokantikvariaters kriker og kroker) og ikke minst måle opp gamle bygninger så fremt dette var mulig. Det fantes ikke noe internett man kunne laste ned gamle bøker fra. Mitt arbeid konsentrerte seg om Palladio, og det tok meg femten år a dechiffrere proporsjonssystemet i Palazzo Chiericati, som beskrevet ovenfor.

Av denne grunn forsvarer jeg ofte arbeidene til post-modernistene fra sent 1970-tall og tidlig 1980-tall. Kritikerne avfeier gjerne disse arbeidene som overfladiske og setter ofte moderne klassisk arkitektur i sammenheng med slike verker. En slik avfeiing avslører imidlertid manglende bevissthet om hvilken tilstand arkitekturteorien befant seg i på 1970- og 1980-tallet.

Det stemmer at postmodernistene ofte trodde at det er tilstrekkelig å klippe og lime detaljer fra gamle fasader for å oppnå de samme estetiske resultatene – dette var en vanlig oppfatning på den tiden. Og selv i dag, 40 år senere, mener enkelte kritikere at klassisk arkitekturprosjektering er enkelt fordi det bare handler om klipp og lim.

Undervisning innen klassisk arkitekturprosjektering ble i stor grad avskaffet etter andre verdenskrig, og det ble ikke mulig å gjenopprette den før på det 1990-tallet. Det stemmer at den post-modernistiske forståelsen av klassisk arkitektur var enkel og mangelfull, men deres feiltakelser og manglende forståelse har faktisk gjort det mulig for senere generasjoner å fullt ut mestre de klassiske formgivningsprinsippene.

Det å undervise klassisk arkitektur fordrer en særegen pedagogikk som ofte er forskjellig fra gjengse og utbredte undervisningsmodeller. For å sikre at studentene får mest mulig ut av utdanningen – som i vårt tilfelle er begrenset til ett semester – kreves det nøye planlegging og overveiing av hva som må prioriteres. Prosjektoppgaven må legge til rette for at studentene blir eksponert for så mange grunnleggende aspekter av klassisk formgiving som mulig. Komplekse bygninger i større skala er særlig velegnet i så måte.

Gjennom min tjueårige undervisningserfaring innen klassisk prosjektering har jeg innsett at studentene har best læringsutbytte av oppgaver knyttet til romkomposisjon, trappeutforming og dertil hørende problemstillinger såfremt de arbeider innenfor det barokke idiomet. Selv ville jeg nok foretrukket den palladianske tradisjonen, men her blir gjerne detaljene for subtile, og studentene hadde trengt mer tid for å kunne sette seg inn i stoffet.

Det er tre hovedgrunner til å ønske seg en gjeninnføring av klassisk arkitektur i dagens arkitekturutdanning. Man kan være enig i at klassisk arkitektur bør undervises, men denne enigheten kan være motivert av høyst forskjellige ting. Klassiske arkitekter – som ikke er sjeldne i USA og Storbritannia, hvor det også finnes en rekke klassisistiske arkitektkontorer – mener ganske enkelt at det er legitimt å prosjektere klassiske bygninger også i dag.

Andre mener at denne utdanningsformen er nyttig for studenter som prosjekterer modernistisk, særlig med tanke på læringsgevinsten innen romkomposisjon og proporsjoner. Bygningsvernarkitekter anerkjenner at kunnskapen som oppnås gjennom slik utdanning bidrar til økt forståelse av hvordan gamle bygninger ble prosjektert og utformet, og at dette er særlig relevant med tanke på nybygg (særlig infill-prosjekter) i historiske bymiljøer.

Etter mitt skjønn er det er ingen grunn til å insistere på at den ene av disse grunnene er mer riktig enn de andre. Det viktigste er hva studentene lærer gjennom utdanningen de får, og vi bør overlate til dem å avgjøre hvordan de best anvender sin kunnskap i sine vordende karrierer.