Om materialer og varighet

Begge debattantene skriver imidlertid lite om ombruk og ombrukbarhet. Jeg mener at dette er nøkler for å bygge bro mellom varige materialer med høyt miljøfotavtrykk på den ene siden, og erfaringsmessig kortlivede bygg på den andre. Og bygningshistorien er full av eksempler på at varighet fint kan kombineres med endringer og ombruk.

Brent leire har vært byggemateriale i tusener av år, og en enkel teglstein kan gjenbrukes igjen og igjen forutsatt at det anvendes en type mørtel som gjør det overkommelig å rense steinen før den mures på nytt. Jeg er derfor overhodet ikke enig med Petersen i at vi skal slutte å bygge i mur!

Historisk er murverk et flott eksempel på ombrukbar byggeskikk. Imidlertid har ombrukbarheten endret seg dramatisk etter 1950-tallet, og dersom Norsk byggkeramikkforening mener alvor med å bli en positiv driver for å få ned miljøpåvirkningen til keramer, er det ikke vanskelig å finne på arbeidsoppgaver.

Keramiske fliser forbinder vi i Norge ikke minst med vegger og gulv i baderom, der de i henhold til våtromsnorm gjerne er sammensauset i en sandwich av membraner, varmekabler og flislim tilsatt alskens lurifaks – og med erfaringsmessig levetid på kanskje 15-20 år??

Hvordan komme videre? Jeg mener absolutt ikke vi skal være redde for å snakke om spesifikke byggematerialer, men samtidig kan materialinformasjon på ingen måte reduseres til et utslippstall. De ulike tekniske, produksjonsrelaterte og miljømessige materialegenskaper gir grunnleggende kunnskap for å kunne prosjektere funksjonell, interessant og varig arkitektur.

Jeg har tro på både biobasert og uorganisk byggeråstoff, men man må nettopp borre i de muligheter og begrensninger som de spesifikke materialene og produktgruppene har for å kunne konstruere, klimatisere og kle bygninger.

Når det gjelder tegl og flis, så er robusthet blant de åpenbare fordelene. Men for at den høye miljømessige investeringen i produksjonsfasen skal kunne forsvares av en potensielt lang levetid, må vi sørge for at produktene kan nyttiggjøres etter første generasjons bruk. Og her ligger et rom for utforskning på mange plan.

Hva med krav om rensbare mørtler for tegl slik at framtidig reparasjoner og ombruk blir uproblematisk? Hva med å produsere tegl lokalt i Norge igjen, og med et større spekter av brenningsgrader slik at leirens egenskaper kan utnyttes til en lavere miljøkostnad innendørs? Gi oss gjerne flislim som er sterkt nok til å holde en gulvflis på plass, men uten de helse- og miljøfarlige tilsetningsstoffene.

Og så må noen snart undersøke om det går an å bygge bad på andre måter, eller kanskje helst hvordan vi kan greie oss med færre kvadratmetere private bad. Og ikke minst må vi få på plass verktøy og maskiner som kan gå løs på murverk og flislagte overflater fra den mindre ombrukbare etterkrigsarkitekturen, slik at de verdiene som i dag stort sett havner i avfallskontainere kan løftes fram som perler i nye prosjekter.