Oslos tapte mulighet

Svært dårlig egnet

Anlegget står på gul liste, og planene for transformasjon til bolig fremhever at hallene skal «bevares». Det skal ha vært tett dialog med Byantikvaren underveis i prosjekteringsprosessen, og flinke arkitekter som sikkert klarer å få til ok boenheter er satt på saken.

Men fine ord om dialog og bevaring, samt forseggjorte renderinger, klarer ikke å skjule det faktum at man her transformerer anlegget til noe det egner seg svært dårlig til.

Boligbygg i stor skala er introverte, består av en masse små rom og har stort behov for jevnt distribuert dagslys fra små til mellomstore åpninger. Dermed blir resultatet forutsigbart: Hallene lukkes mot allmennheten, og deres romlighet forsvinner når de store, åpne volumene – selve hovedkvaliteten i bygget – fylles igjen med dekker og brytes ned til leiligheter.

Ytterveggene perforeres i en grad som ødelegger originalfasadenes karakteristiske spill mellom store åpne og lukkede flater. Ser man bort fra glassfasadene som skal beholdes i den sørlige enden – bakgrunnen for det pretensiøse navnet «Glasshallene» – fremstår dette fra gateplan som relativt ordinære boligblokker, noe området omkring kommer til å være fullt av om få år.

Gamle synder

Utover hallene rives resten av det store anlegget. Dermed er dette ikke et forbilledlig bevaringsprosjekt – men transformasjon slik det ofte går i Norge, der markedskrefter, politiske måltall, tekniske krav og kompromisser med bevaringsmyndighet gir en kulisseaktig og todimensjonal arkitektur der kun utvalgte elementer bevares.

Opplevelsen av anleggenes opprinnelige kvaliteter begrenses til historiske spor i fasader og innvendige overflater.

Kunstsilo, Pressens Hus og Sentralen er eksempler der man fikk til noe annet, men i Nydalen gjentas gamle synder.

For hva kunne dette bygget vært?

Et tverrfaglig kultursenter som Matadero Madrid – Nave 16, der utstillinger, scenekunst, film og design interagerer med hverandre og synergier oppstår? En konsertarena eller klubb som B&W Hallerne i København eller Berghain i Berlin, hvor rå industriarkitektur danner rammen for særegne musikkopplevelser?

En idretts- og eventarena som Westergasfabriek – Gashouder hvor store spenn og åpne rom gir fleksibilitet og identitet? Et teater som Nationaltheatret på Økern, der eksisterende strukturer kunne danne en robust og karakterfull ramme for scenekunst? Eller et kunstsenter som den noe forslitte, men alltid aktuelle referansen Tate Modern i London, der en tidligere kraftstasjon er omformet til en av verdens mest vellykkede kulturinstitusjoner, nettopp fordi de monumentale rommene er bevart og aktivt utnyttet?

Felles for disse prosjektene er at de tar utgangspunkt i byggets iboende kvaliteter – de bygger dem ikke ned.

Trykkerianlegget i Nydalen ligger få meter fra T-bane og kollektivknutepunkt, med hoteller og etablerte byfunksjoner i umiddelbar nærhet. En åpen og utadvendt kultur- eller allmennfunksjon her ville ikke bare vært arkitektonisk riktig – det ville også vært god byutvikling.

I stedet for ytterligere fortetting med kulturfunksjoner langs fjorden, kunne man styrket et eksisterende byområde som primært har aktivitet i arbeidstiden med en destinasjon som tilfører puls og byliv også på kveldstid og i helger.

Så hvorfor får vi det ikke til?

Er det fordi markedskreftene har for stor definisjonsmakt og eierinteresser trumfer visjonene? Eller fordi vi fortsatt ikke klarer å se at bygg fra så sent som 1990-tallet kan ha reell verne- og gjenbruksverdi, selv når de i et bærekraftsperspektiv åpenbart burde ha det?

Paradoksalt nok burde nettopp alderen gjøre det enklere å tenke nytt: Dette er bygg som tåler forvandling, men som fortjener en transformasjon med ambisjon og respekt for historien. Og et søk gjennom reguleringssaken viser da også at Byantikvaren har vært på ballen, der de gjennom høringsuttalelser har anbefalt åpne fellesfunksjoner for trykkerihallene og påpekt at boligfunksjonen i liten grad utnytter bygningenes kvaliteter, samtidig som den fordrer omfattende inngrep i den eksisterende bygningsmassen.

Det totale prosjektet for hele trykkeriområdet består av oppunder 60 000 m² bolig, mens reguleringsplanen kun stiller krav om cirka 2 000 m² til kultur og allmennyttige formål.

Dette føyer seg inn i et velkjent mønster i Oslo, der boligprogrammet får dominere og byliv reduseres til et etterpåheng.

Sjelden har det ligget så godt til rette for å skape en unik arena for felles kulturopplevelser i et byutviklingsprosjekt i Oslo – en mulighet man har skuslet bort ved å atter en gang la boligutviklere ta regi på byutviklingen.

Salget av leiligheter starter opp i disse dager og snart er trykkeriet slik vi kjenner det historie. Da vil turen til kontoret bli en fattigere opplevelse, flankert av enda et par boligblokker.

Kommentaren er laget med bistand fra kunstig intelligens.

Olav Resell var ansatt hos Narud Stokke Wiig Arkitekter i tre år, mellom 2008 og 2012. Han arbeidet ikke med Trykkeriet i Nydalen, og ikke under Gudmund Stokke som er ansett som hovedarkitekten bak det opprinnelige prosjektet.