På sporet av vår tapte samtid

Først en liten omvei: Det er veldig sjelden at staten uttrykker seg romlig. Helst lager de både Stortinget og regjeringskvartalet én gang for alle, og så står de der i all sin prakt til naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer ødelegger dem.

Store praktbygg som skal uttrykke makt er alltid kontroversielle i sin egen samtid. Da Stortinget sto ferdig i 1866 ble bygget raskt kalt en liten fet mann med korte armer. Rådhuset ble kalt «brunosten» på folkemunne på grunn av den mørkerøde/brune teglen, og Høyhuset til Wiksjø ble aldri elsket av andre enn arkitekter.

Mens den nye A-blokka foreløpig er udefinert som stiluttrykk, er de andre maktbyggene tydelig forankret i en stilretning. Stortinget er et resultat av historismens stilblanding (litt nyromansk, litt nygotisk), G-blokka er tydelig art nouveau-inspirert, med nasjonale særpreg, mens Høyblokka er modernismens høydepunkt. Man kan formelig se for seg Einar Gerhardsens høyreiste skikkelse uttrykke sosialdemokratiets enkelthet og nøkternhet.

Ved første øyekast kan det virke som om Gudmund Stokke har tatt for lite Møllers tran når det gjelder A-blokka. Den er ikke et selvstendig volum som konkurrerer med Høyblokka og G-blokka. Snarere enn tre selvstendige volumer har vi fått 2 ½.

I motsetning til G-blokka som ligger der og troner alene, rekker A-blokka sin hånd til Høyblokka (fysisk manifestert gjennom glasspassasjen mellom byggene). A-blokka er mer å regne som Høyblokkas raffinerte og edgy kone. Bård Helleland sa i debatten på det gamle Arkitekturmuseet at han skulle ønske A-blokka var trukket lenger tilbake for å gi Høyblokka mer plass. Jeg er helt uenig, A-blokka og Høyblokka hører sammen som mann og kone.             

Så hva er det A-blokka da sier om vår samtid? Det korte svaret er at vår samtid er mest opptatt av byreparasjon, eller enda bedre, byforedling. Da jeg tok min mastergrad i samfunnsgeografi i voksen alder, spurte jeg veileder om hva som er den foretrukne metoden. Svaret var at alt er lov i vår tid bare metodevalget kommer med en god begrunnelse. En slik postmoderne forklaring reflekterer vår samtid.

La meg gjenta. Alt er lov så lenge det kommer med en god begrunnelse. En god begrunnelse er nettopp byforedling. Mens arkitekter gjerne vil stå helt alene og lage sin signatur på alle byggene de tegner, er vår tids melodi stedstilpasset byreparasjon der konteksten til byggene er like viktig som byggene selv.

Byreparasjon svarer også ut et av samtidens krav om å bevare så mye som mulig av eksisterende bygningsmasse. Til alle som tenker at da er det eneste oppgaven til arkitektene å restaurere fortiden, så er motsvaret for eksempel St. Peterskirken i Roma.

Den ble bygget over 100 år og engasjerte en rekke berømte arkitekter og kunstnere. Den ble opprinnelig bygget av Donato Bramante, men den ikoniske kuppelen av Michelangelo kom mye senere, og ble fullført av Carlo Maderno. Ikke nok med det, senere ble den store søylegangen som omslutter Petersplassen lagt til av Bernini. I motsetning til modernismen som ignorerte fortiden driver dagens bybyggere med å lage lag på lag av den eksisterende bykroppen. 

På hvilken måte bidrar det nye Regjeringskvartalet til byreparasjon? Tydeligst kommer det til uttrykk i de offentlige rommene. Byrommene rundt det gamle regjeringskvartalet fungerte ikke. På Johan Nygaardsvold-plassen venta du kun på 37-bussen. I plassrommet utenfor Deichmanske var det noen få tapre sjeler som spiste matpakka si, mens på Einar Gerhardsens plass satt kun de mest røyksugne byråkratene.

Det nye Regjeringskvartalet har fått (vil få) tre inviterende byrom. Johan Nygaardsvolds plass som innrammes av G-blokka, A-blokka og Høyblokka har blitt en åpen flerfunksjonell plass. Ikke minst når du kommer ovenfra Akersgata, skjønner du hvor lurt det var å fjerne Y-blokka. Sittebenkene rundt linde alléen med sine glassbiter innbyr til kontemplasjon rundt terrorangrepet. Det store åpne plassrommet mot A-blokka roper etter Greta Thunberg og demonstrasjoner, mens den gamle regjeringsparken nå flyttes nordover mot gamle Deichmanske, og vil forbinde øst og vest i Oslo. 

For en samfunnsgeograf er den viktigste tilførselen til det nye Regjeringskvartalet egentlig Regjeringsparken. For da får vi endelig en etterlengtet byreparasjon ved at Oslofolk får en innbydende og grønn passasje mellom øst og vest i byen vår. Bare noen tar sats og bygger parken helt ned til Torggata. Byveven vår blir rikere.

Gudmund Stokke sa på debattmøtet at formen og beliggenheten på A-blokka var utformet for å stjele så lite lys fra den kommende Regjeringsparken som mulig, samt åpne for siktlinjer i området. Hvor ofte tar et monumentalbygg slike hensyn til omgivelsene sine?

Men Einar Gerhardsens plass i forlengelsen av Grubbegata har også blitt en lavmælt perle der de første stokkendene allerede har flyttet inn i vannspeilet. Kunstverket «Grass Root Square» kommer endelig til sin rette plass innrammet av Høyblokka, A-blokka og D-blokka, og jammen tror jeg Picasso vil være fornøyd med plasseringen av sine fiskere over en av inngangene på A-blokken.  

Vår samtid er postmoderne. Ingen ideologier eller stilarter får oppkastet seg til en hegemonisk posisjon. Tidsånden er både mørk og forvirret. Framtidsoptimismen forsvant i triangelet Kyiv, Beirut og Hormuzstredet. Men det er fremdeles en jobb som må gjøres. Eksisterende bygningsmasse må repareres og oppgraderes, sår i bykroppen må heles, og byveven vår kan bli enda rikere.

Det nye Regjeringskvartalet kommer neppe til å skape den store debatten utover brumling fra arkitektene som ikke fikk lov til å bygge det. Gleden over å ta tilbake områdene rundt Regjeringskvartalet for å slette ut de kollektive traumene, og vise at terrorisme bare gjør oss sterkere, vil uansett trumfe alle stildebatter.

Og hvis påstanden min om at det nye Regjeringskvartalet er utmerket byreparasjon slår til, vil Oslofolk strømme til området og A-blokka vil bli oppfatta som om den alltid har ligget der fordi bevegelsene på gateplan er intuitive og selvfølgelige.