På tide å få sosial bærekraft inn i regnskapet!

Det er ikke til å stikke under stol at byfortetting og sentralisering gjør at noen samfunnsutfordringer blir forsterket. Flere faller utenfor og de offentlige velferdsordningene blir satt under press. Samtidig står vi overfor en klimakrise som stadig bringer med seg flere utfordringer. Vi må tenke nytt rundt hvordan vi finansierer og drifter velferd.

Det er i grunn veldig enkelt: En attraktiv, trygg og inkluderende by gagner alle. Både de som eier byggene, de som arbeider der, bor der, og andre som bruker byen. Seriøse eiendomsutviklere vil mene at det er mulig å skape samfunnsnytte samtidig som de driver forretning. Det inngås stadig flere innovative samarbeid mellom offentlige og private aktører i Oslo. Hva er neste steg?

Vi må starte med å telle og rapportere på de myke verdiene. Økonomidirektørene må kunne gå til sine styrer og gjøre rede for om investeringen har vært verdt innsatsen. Styremedlemmene trenger mer kunnskap om hva sosial risiko og påvirkning er. For eksempel standarder som OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv og hva påvirkning på mennesker handler om, i kontekst av byutvikling.

Bedrifter som påvirker sitt nærmiljø, enten som gårdeiere eller leietakere, bør se på hvordan de kan gjennomføre reell rapportering. Hvordan kan eventuelle positive, sosiale bidrag støttes av bedriftens daglige drift og kjernevirksomhet? Hva må gjøres for at dette bidraget skal oppleves autentisk, meningsfylt og i tråd med selskapets strategi og merkevare?

Kanskje selskapet må revurdere den rollen og posisjonen de har i dag eller ønsker å ta.

Det finnes flere forretningsmodeller for sosial bærekraft. Måling og vektlegging av forskjellige tiltak vurderes ulikt. Jeg tror vi vil se en kombinasjon av flere modeller i fremtiden.

En trend er såkalt social purpose businesses. Det man på norsk kaller en aktivitetspartner. Felles for disse er at de leverer en totalpakke. En bedrift, organisasjon eller sosial entreprenør har identifisert et behov som de ønsker å løse gjennom ulike tiltak. Da blir ytelsen en forretningsmodell i seg selv, som både gir profitt og sosial verdiskaping.

En annen tilnærming som vi foreløpig har sett lite av i eiendomsbransjen i Norge, er investeringer i form av effektkontrakter og andre typer sosiale investeringer. Investorene investerer for å få en løsning gjennomført, så dokumenteres resultatene, før det skjer en tilbakebetaling når ønsket effekt er oppnådd. Jeg er nysgjerrig på om vi vil se flere av denne type avtaler mellom det offentlige og det private i fremtiden.

Løsningen kan også ligge i måten vi samarbeider på. Eiendomsbransjen som helhet bør se på om vi utnytter eksisterende forum optimalt; grunneierforum, områdeforum eller næringslivsforeninger. Er sosial bærekraft på agendaen? Hvis vi skal lykkes med et inkluderende byliv, burde det vært andre aktører med fra start? Og ikke minst: hvem stiller de kritiske spørsmålene?

Om 15 år er forhåpentligvis det sosiale en like naturlig del av risikostyring som klima og miljø har blitt de siste årene. Jeg vil oppfordre virksomheter som skal rapportere på Åpenhetsloven, til å ta flere diskusjoner om hvilke positive ringvirkninger man ønsker å skape rundt virksomheten.

Om vi lykkes med å få det sosiale aspektet inn som en naturlig del av virksomheters forretning, merkevare og strategi – vil vi kunne se store ringvirkninger i samfunnet.