Paradigmeskifter og trinnvis utvikling: Faglig og politisk mot er viktigst, skriver Ellen de Vibe

Jeg mener mye av Oslos byutvikling med 60.000 nye boliger bygget på 25 år har vært god, gitt befolkningsvekst, store utbyggingsprogrammet for skoler, barnehager og idrettsflater. Likevel kan mye gjøres bedre. Behovet for store og gode utearealer på skoler har for eksempel vært et heftig debattema internt i Oslo kommune. PBE har argumentert sterkt overfor andre sektorer for at rause og naturpregede utearealer gir barna trening i demokrati når de leker fritt med andre barn med ulik alder og bakgrunn enn gjennom organisert og inngjerdet aktivitet. Dette temaet har fortsatt ikke fått sin løsning. Andre temaer hvor kunnskapsbasert politikkutvikling trengs kunne vært nevnt.

Hva er strategisk viktigst i byutviklingen? En hvitmalt mur med en blodfattig lekeplass er retorisk slagferdig, men helt underordnet i forhold til de utfordringene vi står overfor. Som Hilde Vatne i JM påpeker i sin kommentar i Arkitektur: Oppgaven med å skaffe vanlige folk boliger er viktigst. Og skal vi nå klimamålene er oppgaven langt mer kompleks enn dette. De store utfordringene knytter seg til det jeg i et invitert innlegg for det engelske KS, Local Government Association, for noen måneder siden kalte Rewilding, Safe Public Spaces, Adaptiv Reuse og Affordable Housing.

La meg her ta spørsmålet om rimelige boliger, som jeg oppfatter er et viktig element også i Schnells bok. Etter mine 20 år som leder av Plan- og bygningsetaten er spørsmålet om rimelige boliger det jeg opplever vi i statlige og kommunale etater sammen med utbyggerne har levert dårligst på.

Vi har fremmet ulike prinsippsaker internt i kommunen om bruk av kommunale virkemidler for bedre og rimelige boliger. Vi gjennomførte prosjektet «Bedre boligkvalitet» for å koordinere kommunale og statlige krav, med særlig vekt på Husbankens, kommunens boligsosiale og planmyndighetens virkemidler. Kanskje hindret både de faginterne og politiske kulturene at vi viste mot til å prøve ut nye boligmodeller. Selv om de tre rapportene fra prosjektet har stor kunnskapsverdi.

Med 12.000 kommunale boliger for vanskeligstilte, og statlig finansiering av studentboliger (som for eksempel Danmark ikke har) er noe av boligbehovet dekket. Men ikke for innbyggere med tilstrekkelig lønn, men for liten egenkapital til å få banklån.

Byrådets arbeide med den tredje boligsektor tar tid. Tempoet gjenspeiler kanskje et sprik i tiltro hos byrådspartiene Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne til en tredje boligsektor. Jeg har tro på at et eget organ med fokus på rimelig boligforsyning, slik som Oslobolig, er nyttig for dem som får tilgang til disse boligene. Men er det nok?

På samme måte som de danske «allmennboligene» i Danmark kan dette lett gi fordeler for de utvalgte, men ikke være allment tilgjengelige. Kommunen må drive aktivt eiendomskjøp for å kunne selge boligtomter med vilkår om rimelige boliger. Kommunen må drive, og ikke minst følge opp i enkeltplansaker, helhetlig arealplanlegging slik som den strategiske planen for Hovinbyen som også dekker Økern. Kommune som hovedeier av Oslo Havn må, til tross for at både nabofylker og staten gjennom havnelovgivningen har sentrale og til dels juridisk begrensende eierinteresser, vise mot ved å forutsette at Hav eiendom skal kreve en viss andel rimelige boliger når de selger tomter i Fjordbyen. Overordnet er rimelige boliger viktigere enn rask havneutvikling. Skal en rettferdig byutvikling sikres må også de statlige og kommunale havnemyndighetene pålegges å hensynta dette.

Sammenlignet med både det engelske og det franske systemet for rimelige boliger, så trengs flere strukturelle endringer i Norge. Paris har et system hvor opp til 60 prosent av all boligbygging kan oppnå offentlige subsidier. Ut fra kriterier knyttet til familiestørrelse og inntekt tildeles rimelige boliger selv i de mest sentrale og prestisjefylte byutviklingsområdene slik som Clichy Batignolles.

England har et dynamisk boligforsyningsprogram hvor kommunene årlig varsler inn til staten hvor mange rimelige boliger som trengs ut fra kriterier knyttet til befolkningssammensetning, lønnsnivå og andel vanskeligstilte. Rapporteringen utløser statlig finansiering. Systemet har eksistert i flere tiår uavhengig av om landet har konservative eller venstreorienterte regjeringer. Storbritannia har også en lovhjemmel i planlovgivningen hvor kommunen kan kreve en viss andel rimelige boliger når de behandler private utbyggingsprosjekter. De rimelige boligene bygges ut i både offentlig og privat regi, men må være knyttet til non-profit selskapsformer.

Regjeringens boligmelding bør derfor avklare hvordan statlige selskaper med arealreserver, slik som BaneNor, Statsbygg og Forsvarsbygg, skal ta samfunnsansvar ved å selge boligtomter rimelig. Det gjøres i andre land, og må være mulig også i Norge. Boligmeldingen bør også avklare lovhjemmel som regjeringen vil gi kommunene for å kunne kreve en andel rimelige boliger.

Jeg har tidligere sagt at dette kan skje ved å endre §17-3 i plan- og bygningsloven om utbyggingsavtaler slik at kommunen kan kreve tildelingsrett og kjøp av boliger, men da til rimelige, ikke markedspriser. Så kan Kommunal- og distriktsdepartementet gjennom forskrift definere hvor stor andel som kan kreves for hvert utbyggingsprosjekt, og til hvilken redusert pris. Kanskje må en slik forskrift kunne differensieres ut fra ulike boligbehov i ulike deler av landet. En klart uttrykt og fulgt opp politikk fra både staten og kommunene er avgjørende dersom alle skal med.

Til slutt: Paradigmeskifte er et litt gammelmodig begrep. Samfunnsutviklingen skjer trinnvis og inkrementelt, slik Schnell har påpekt. Utviklingen av klimasmarte og naturbaserte løsninger har ikke skjedd over natten, de har utviklet seg trinnvis over 10-15 år. Både langsiktig, katedralbasert erfaring og ny innovativ, kunnskapsbasert tenkning trengs hos både private og offentlige aktører framover.