Parallelloppdrag er ikke en konkurranse

Irriterende

Slik defineres begrepet i konkurranseveilederen:

«Parallelloppdrag innebærer at flere firmaer samtidig arbeider med å belyse en oppgave eller utføre en mulighetsstudie. Arbeidet er honorert. Ofte arbeider firmaene sammen og utveksler og utvikler ideer gjensidig og i dialog med oppdragsgiver. Parallelloppdrag er ingen konkurranseform. Det kåres ingen vinner og det tildeles ikke oppdrag i ettertid.»

Det har alltid undret meg at selv drevne konkurransearkitekter ikke forstår (eller vil forstå) forskjellen mellom PO og begrensede/inviterte konkurranser. Hvordan kan vi da forvente at oppdragsgivere og publikum skal forstå det?

Like irriterende har det vært gjennom årene at NAL aldri har maktet å få gjennomslag overfor Arkitektnytts egne journalister at de må skjerpe sitt språkbruk. Gjentagne ganger har vi funnet artikler som forteller om at noen har vunnet et parallelloppdrag.

Hvorfor er det så viktig å skille mellom disse begrepene? Er det noe mer enn kun semantikk? Ja, definitivt. Å forstå forskjellen er avgjørende viktig, dersom man bryr seg om eget ressursforbruk og inntjening og fair konkurranse. Et PO er som navnet tilsier, et (flere) oppdrag, der honoraret er fastsatt på forhånd.

I og med at det ikke skal kåres noen vinner og det ikke skal/kan tildeles noe oppdrag i etterkant, foreligger intet incitament til å nedlegge mer arbeide med oppgaven enn hva honorarrammen tilsier. Om man likevel gjør det, så må det skyldes egne faglige ambisjoner eller et ønske om å bidra pro bono til å belyse en samfunnsmessig viktig problemstilling bredest mulig.

Ved å betrakte eller omtale et PO som en konkurranse, forledes man til å legge langt mer ressurser inn i arbeidet enn hva honoraret tilsier. Det må man gjerne gjøre dersom man ser gode grunner til det, men da bør man ikke i ettertid klage på dette som et stort bransjeproblem.

Men i PO-en på Adamstuen foreligger et reelt problem, nemlig at en uforstående (eller beregnende?) oppdragsgiver er utydelig. De opplyser at, selv om dette ikke er en konkurranse, så finnes det likevel mulighet for at det blir et oppdrag til en av deltakerne i ettertid, men de vil ikke love noe. Den åpenbare effekten vil bli at én eller flere PO-deltakere vil la seg friste til å bruke urimelig store ressurser på å besvare oppgaven.

En slik utydelighet strider mot anskaffelsesreglenes grunnleggende krav om forutberegnelighet. Arkitektorganisasjonene har så vidt jeg forstår innklaget dette offentlige oppdraget til behandling i klageorganet KOFA. Det gjør de rett i. Å få på plass et autorativt vedtak som klargjør PO-formen også rettslig og som forhåpentligvis fastslår at det ikke er lovlig å uforbindtlig lokke med en mulig oppdragstildeling, vil være svært verdifullt.

Derfor må det sies nok en gang: Parallelloppdrag er ingen konkurranse, det tildeles ikke noe oppdrag i ettertid og det kåres ingen vinner!