Plan og bygningsetaten som patriark – er det viktigere å ikke gjøre feil enn å få til noe bra?

Det siste eksempelet som gjør at det ryker ut av ørene våre, er en søknad vi sendte før sommeren, som nå har blitt avslått etter skjønnhetsparagrafen. Dette er et prosjekt for et eldre par som ønsker å tilpasse et ubrukt anneks i hagen til en bolig de kan bli gamle i.

På den måten kan de skape et generasjonstun med gjensidig hjelp, som gjør at de kan bli boende lengre hjemme. Flott for samfunnet og flott for miljøet!

Bygget er et gammelt laftehus som det er vanskelig å benytte som bolig i dag, derfor ønsker paret å bygge om, for å få bedre funksjonalitet og dagslys. Her mener vi at vi har tegnet et flott stedstilpasset prosjekt med referanser til tradisjonell norsk arkitektur i en moderne utforming. Det er et ambisiøst arkitekturprosjekt, med mange detaljer og sterk egenidentitet.

Når vi da får avslag på grunn av mangel på «visuelle kvaliteter» spør vi oss selv: Hvilke prosjekter er det som skal godkjennes når de med arkitektonisk ambisjon avslås?

Hva er det som gjør at etaten velger å benytte skjønnhetsparagrafen? Hvem avgjør hva som er god arkitektur? Er det virkelig dette prosjektet som er problemet med arkitektur i Oslo? Hva med de sjelløse kassene som ser ut som containere med kledning, de går gjennom saksbehandlermølla fordi de sjekker av på alle bokser?

Er det viktigere å ikke gjøre feil, enn å prøve å gjøre noe bra?

Vi forventer ikke at arkitektens ord skal være lov, men vi håper at Plan- og Bygningsetaten klarer å identifisere ambisiøse prosjekter fra de middelmådige som ikke prøver på noe. Bygg med karakter behøver ikke å likes av alle, men fellesnevneren er at de vekker følelser, de kan provosere og glede.

Som arkitekter mener vi at det verste prosjektet er det du aldri legger merke til, det som har så lite karakter at det er glemt før det er passert. Vi forventer faktisk at de som prøver å skape god arkitektur premieres, ikke at man straffes fordi det ikke er enighet.

For oss oppleves dette som et slags diktatur hvor patriarken styrer og bestemmer, og så må resten gjette seg til kongens dagsform. 

Vi får mange henvendelser av folk som ønsker å transformere og videreutvikle boligene sine. Men det er utfordrende å anbefale noe, fordi saksbehandlingen i småhusområdene er så uforutsigbar. Hvorfor er det så liten vilje til videreutvikling og foredling av eksisterende boligmasse i småhusområdene?

Dette er en viktig del av boligreserven, og vi må sørge for at husene vi allerede har bygget blir tatt vare på og kan brukes framover også ved familieforøkelser, generasjonsskifter og livene som går.

Når PBE har et økt fokus på estetikk og ønsker å ha innflytelse på sluttresultatet skulle man forvente tettere dialog og flyt i kommunikasjonen. Fra vår side oppleves PBE som hermetisk lukket når det gjelder prosjekter i småhusområdene. Forhåndskonferanser er i dag veldig dyre og gir kun en liste over regelverk, ikke faglig diskusjon med innspill og tilbakemelding.

Vi er lei! Vi er lei av å oppleve at vi motarbeides av PBE. Vi er lei av at middelmådighet vinner fordi det sjekker av i alle boksene i sjekklisten.

Har vi riktig metode for saksbehandling? Kan vi ikke ha mer dialog i starten, så vi sammen kan skape noe fint istedenfor å være så redde for å gjøre feil.

Teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten.