Rivingen i Oslo er bare så vidt i gang

Riktig med bevaring

Først ut er Landbrukskvartalet, et prosjekt med høye bærekraftsmål og hvor reguleringsplanen nylig ble vedtatt. Flere av bygningene er signert Ahasverus Munthe-Kaas Vejre, som blant annet har tegnet Doublougløkka, Brugata 15 og flere andre funksjonalistiske bygårder i byen. 

I sin nyeste kommentar moderer Juritzen seg og sier at «i Høyre heier vi på bevaring der det er riktig og mulig». I Landbrukskvartalet og særlig for Landbrukets hus, er bevaring både riktig, av hensyn til miljø- og bygningshistorie, og mulig, rent bygningsteknisk, mener vi i ACAN Rivingsgruppe.

Landbrukets hus

Landbrukets hus ble oppført i 1965, volumet er tidstypisk strengt geometrisk og fasaden repetitiv. Prosjektering ble gjort av Norske Melkeprodusenters Landsforbund – Det tekniske kontor og ingeniørene Lund & Aass.

Armert betong i både eksponerte betongsøyler og plasstøpte dekker er basert på dominosystemet til Mies van der Rohe. Systemet er robust og sikrer stor innvendig fleksibilitet. Også interiøret er fortsatt preget av solide materialer, og bygningen blir av fagfolk sammenlignet med Lafayette Park i Detroit av nettopp van der Rohe.

Innvendig finner man kuriositeten Norges siste Paternoster-heis, samt masse små og mellomstore bedrifter, som alle overlever på litt lavere leie enn moderne kontorplasser. Med normalt vedlikehold kunne bygningen stått i flere hundre år til. Nå skal den altså rives, og det hele kommer til å minne om da Gert Walter Thuesens Søsterhjem ved Sinsenkrysset måtte vike for byens nye sykehus.

Transborder Studio, som ledet plansaken for utbygger, både undersøkte og foreslo at bygningen kunne bevares og heller transformeres til boliger eller hotell, som var den bruken utbygger anså aktuell på det tidspunktet.

Bolig var vanskelig å få til på grunn av støyforhold, sa kommunen, og som hotell ville bygningen “bare” romme 120 rom, som var for få rom til å økonomisk kunne forsvares, sa utbygger. Byantikvaren mente bygningen uansett hadde så høy kulturminneverdi at de laget sitt eget planalternativ for å bevare bygningen.

Til ingen nytte.

Riving og bærekraft

Nå skal kontorbygningen altså ikke lenger erstattes av boliger eller hotell men av en ny kontorbygning signert Helen&Hard. Denne er i tillegg bare litt større enn dagens bygg (7900 m2 mot 5700 m2). 

Byggherre er Aspelin Ramm, som blant annet sier at de ønsket seg et «grønt, fleksibelt og rasjonelt kontorbygg med høy arkitektonisk kvalitet», hvorpå Helen&Hard svarer at de «er ekstremt takknemlige for å ha blitt valgt, og har alltid drømt om å få arbeide med Aspelin Ramm. Vi kjenner dem som en svært ambisiøs og faglig sterk aktør som deler vår lidenskap for god arkitektur, byutvikling og bærekraft». 

Aspelin Ramm – som jo har flere gode gjenbruksprosjekter fra tidligere – sier på sine nettsider og i egen bærekraftsrapport fra 2023 at «bærekraft gjennomsyrer alt arbeidet vi gjør. Da vi i fjor skulle lage en ny strategi for selskapet, ble det derfor naturlig å sette bærekraft som et sentralt premiss for hvordan vi skal jobbe frem mot 2030» og «I prosjektene våre utreder vi alltid for gjenbruk og ombruk, og vi er opptatt av å jobbe på lag med det allerede eksisterende». 

Hvordan kan et nytt kontorbygg som erstatter et fullt fungerende, mindre kontorbygg virkelig hevde å være bærekraftig og miljøvennlig?

Arkitekturrådet ville rive

Tilbake til planprosessen: Som Byantikvaren, kjempet naboene en lang kamp for å bevare både bygget og forplassen, til ingen nytte. Som andre store og godt bevarte teglsteinsbygninger fylt med både historie og materialkvaliteter vi ikke tar oss råd til i dag, skal bygningen nå altså jevnes med jorden.

Flere tusen tonn betong og armering må knuses, fraktes bort og håndteres. Materialenes levetid avbrytes prematurt og de eksisterende materialkvaliteter går tapt. Et nytt kontorbygg med tilhørende klimagassutslipp kommer opp i stedet. Raske penger – neste generasjon betaler.

Erik Fenstad Langdalen, arkitekt, professor og instituttleder ved Institutt for form, teori og historie på AHO, omtaler behovet for bevaring på følgende måte:

«Det er ikke bare verneverdige bygg som må bevares. Den store bygningsmassen består først og fremst av bygg fra 1950-tallet og utover. Dette er også bygg med historisk verdi, og selv om de sårt trenger oppgradering, er det kvalitetsarkitektur med til dels eksepsjonelle materialkvaliteter som vi aldri kunne oppnådd innenfor dagens budsjetter. Det må vi utnytte».

Utbyggers konsulenter fra blant annet Kulturminnehjelp (!) mente på sin side at bygningen hadde lav bevaringsverdi, og Rådet for byarkitektur var enig: «Landbrukets hus fra 1960-tallet kan etter rådets vurdering ikke sees som et verdig fredningsobjekt, til det er det både for enkelt i sin komposisjon, og med få kvaliteter som bygg eller bygningsvolum i en urban sammenheng».  

Med det måtte bygningen ned, bort, i søpla. For nå å altså å erstattes av et bare litt større, nytt kontorbygg. Og hotellfunksjonen? 140 hotellrom planlegges nå i en annen ny bygning, rett bak dagens Landbrukets hus. 

Bevaring av klimahensyn

Historien om Landbrukets hus illustrerer godt hvordan man før hovedsakelig bevarte bygg av kulturminnehensyn, og ellers hvordan man kan argumentere for riving. 

Heldigvis veier klimahensyn tyngre nå. Store, armerte betongbygg som allerede har flere tonn klimagassutslipp på samvittigheten og som kan leve langt lenger enn dagens nybygg som beregnes til å stå i maks 60 år, er ikke alltid de smukkeste perler, men de er robuste og tåler ofte både påbygg i høyden og bredden. Å rive slike bygg midt i en klimakrise, er direkte umusikalsk. 

Arealdifferansen mellom Landbrukets hus og nytt kontorbygg, bør kunne plasseres andre steder i Landbrukskvartalet, som når det står ferdig inneholder over 52 000 kvadratmeter.

Ikke for sent å snu

Mye har skjedd siden 2016 da reguleringsplanen ble laget. Åtte år senere har klimahensyn blitt viktigere som beslutningsgrunnlag, også hos kommunen og politikerne som vedtar planene. I tillegg: En bygning som er planlagt, kan likevel bevares dersom utbygger vil. Alt som trengs er en endringssøknad. 

Håpet trenger altså ikke være ute for Landbrukets hus. Transformer bygget til hotell, studentboliger eller puss det opp og fortsett bruken som kontor og/eller bygg på litt i bredden eller høyden. Kanskje får man ikke 3,7 meter innvendig takhøyde og balansert ventilasjon, men som Bård Helleland skriver i Arkitektur, så er det friksjon og knoppskuddstilnærmingen som skaper spesielle og genuine rom, løsninger og kvaliteter utenom det vanlige. 

Forslag for økt gjenbruk

Acan har tilslutt følgende tre forslag for å øke gjenbruk og transformasjon i Norge:

1: Prosjekter, ambisjonsnivå og tomtepriser må i større grad tilpasses eksisterende situasjon og ikke omvendt.

2: I utviklingsområder med kulturhistoriske verdier må det i fremtiden skreddersøm og spesialkunnskap til. Bør det satses mer på transformasjon på arkitektskolene? 

3: Det må bli lettere å transformere: Lover, forskrifter og normer har blitt endret, og må altså endres mer med mål om å gjøre det lettere og mer gunstig å bruke ikke-standardiserte løsninger. “Bør” må bli til “skal”. Det kan også f. eks innføres en hensynssone som hindrer riving av klimahensyn, på samme måte som H570 Bevaring kulturmiljø hindrer riving av kulturminnehensyn. 

Inntil da bør Landbrukets hus, av åpenbare grunner, bevares.