Skala, skala, skala!

Den siste tids arkitekturdebatt har resultert i noen underlige kuvendinger, nå sist med eksempler i Arkitektnytt fra et boligprosjekt i Sandakerveien i Oslo. I fagmiljøet har de fleste fremholdt at opprøret ikke først og fremst bør være en stildebatt, men en mer nyansert diskusjon som tar opp i seg alle krav og komplekse parametere som ligger til grunn for enhver utformingsoppgave.

Derfor undres jeg over det som nå fremstår som et knefall for krefter som ønsker seg en mer tilbakeskuende klassisk stil. Det virker som man velger minste motstands vei, hvor fasadeuttrykket blir altoverskyggende, samtidig som mange viktige bakenforliggende problemstillinger blir satt til side. Dette blir for lettvint, og etter mitt syn, feil tilnærming til det vi utfordres på.

Min umiddelbare reaksjon på «før» og «etter»-visualiseringene på prosjektet, er at dersom bygget hadde vært betydelig lavere, og ikke sprengt rammene til de grader som det første forslaget viste, hadde det vært langt mer spiselig og bedre tilpasset eksisterende bygningsmiljø. Da hadde man forhåpentligvis fått et sobert og elegant infill prosjekt med moderne bokvaliteter.

Resultatet viser en totalt forskjellig løsning hvor det ser ut til at mye av kvalitetene ofres på alteret. Hvor ble det av balkongene? Blir det nok dagslys? Er dette mer bærekraftig? Hvor er respekten for de moderne eksemplene i samme gateløp? Hvordan oppleves bygget fra gateplan? Står eksteriøret i forhold til det som skjer innenfor? Hvor ligger nytolkningen av den gamle bygården ved siden av? Mange spørsmål dukker opp når tradisjon trumfer innovasjon.

Arkitekturopprøret skal ha honnør for å rette et kritisk søkelys på mye av det som bygges i dag. Det kan også godt tenkes at det «klassiske» prosjektet i dette tilfellet er på sin plass, og at det faktisk oppfyller grunnleggende krav til bokvalitet og stedstilpasning. Men, byen trenger alle sine historiske lag, hvor det verneverdige bevares parallelt med samtidsarkitektur av høyeste kvalitet. Vi må unngå en bølge av klisjeaktige prosjekter som svekker autensiteten i byutviklingen. I denne sammenheng er det synd at man ikke forsøker med en kraftig nedskalering av opprinnelig løsning først, før man pynter bruden slik at «alle» blir fornøyd. Det virker useriøst, og setter vår faglige utøvelse i et underlig lys.

Vårt viktigste innspill i debatten må heller være å sørge for en menneskelig skala i våre bygde omgivelser. Det største ansvaret ligger i å utfordre oppdragsgivere på deres ønsker om maksimering av volumer, hvor økonomi og profitt overgår den sunne tilnærmingen, og resultatet blir overdimensjonerte prosjekter i forhold til omgivelsene rundt. Er det noe rart det protesteres? «Brutaliteten» som modernismen beskyldes for, ligger ofte i fremmedgjøringen i form av overdimensjonerte prosjekter, enten det er «slanke» høyhus som ender opp med å bli stutt-tjukke mastodonter, eller store monotone utbygginger som distanserer seg fra den menneskelige skala med sin mangel på variasjon og brutte volumer.

Skala og moderasjon bør være stikkord som ligger langt fremme i pannebrasken når det prosjekteres. Det er lettere å like noe som holder lav profil og ikke virker for anstrengt eller pompøst. Dette bør imidlertid ikke gå på akkord med de kvaliteter moderne design bringer med seg. Hvis vi forlater samtidsarkitekturens narrative rolle, kan vi fort ende opp på den «ulne middelvei». Det er ingen tjent med.

Noen ganger kan det være på sin plass med kontrasterende og grensesprengende løsninger. Det må imidlertid være i særskilte tilfeller hvor dette utvilsomt passer inn i konteksten. Småskala, prosjekter som vekker undring og overrasker, kan ofte være kjærkomne i en ellers grå og anonym setting . I motsatte tilfeller kan bygg eller planer tuftet på klassiske idealer være beste løsning hvor det må trås varsomt i verneverdige homogene kulturmiljøer.

Erkjennelsen ligger i at det ikke vil være noe generelt fasitsvar på utfordringene. Men, vi må akte oss vel for å kompromisse med dårlige hybridløsninger. Da har alle tapt. Oslo bør fortsatt være en fremoverlent by med det beste av hva moderne design og arkitektur kan fremdrive.

La oss møte kritikken med faglig klokskap og først og fremst argumentere for nedskalering til menneskelige dimensjoner. Gjerne tuftet på grunnleggende klassiske idealer som f.eks. base-kropp-krone, hvor gode proporsjoner og varig materialbruk implementeres. Først da kan vi bidra konstruktivt til debatten, fremfor å resignere med værhaner og ad-hoc løsninger som ikke gjenspeiler vår samtid på ærlig vis.