Slik fanden (Schnell) leser bibelen (Jacobs)

Mitt forrige innlegg prøvde å åpne opp debatten ved å forsøke å svare på hva Oslos problem er. Med Schnells tilsvar «vin-urbanismes monotoni» forsøker han å dra meg tilbake til sin egen sandkasse. Nei takk. Mens vi venter på at flere skal kaste seg på debatten, er mitt viktigste ærend derfor redusert til å sette en stopper for likskjendingen Schnell gjør på Jane Jacobs.

Men la meg først forsøke å etablere våre to posisjoner for å oppsummere debatten så langt. Posisjonene er ikke uten et polemisk, men dog klargjørende tilsnitt. Schnell tilhører en bitteliten krets på ytre venstre – Kritisk Bynettverk – som bruker de samme argumentene som ytre venstre har gjort siden høyrebølgen skyldte over landet i 1981. Alt som er feil i verden skyldes nyliberalismen representert ved Reagan, Thatcher og Fossen. Mens min urbanisme ligger trygt og svever over Ap, MDG, Venstre og Høyre, der forøvrig «common sense» også befinner seg. Ved sist valg stemte jeg MDG, og begrunnet det for meg selv med at «den nye tid» og positive samfunnsendringer må skje derfra, ikke fra de etablerte partiene.

Så var det Jane Jacobs. La oss starte ved begynnelsen.

De to herskende modellene for byutvikling som Jacobs navngir og angriper var Ebenezer Howards «Garden City» og Le Corbusiers «Radiant City». Jacobs mente at Howards «Garden Cities» representerte et forsøk på å redde mennesket ved å drepe byen. Howars ideal var grønne, desentraliserte og selvforsynte satelitter. Drabantbyene i Oslo var slike forsøk på gigantiske sosiale eksperimenter der menneskene ble sluppet ned på jorder i enorme rugekasser rundt et T-banesystem. Det er bare å lese Dag Solstads «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» med Romsås som bakteppe for å forstå at dette måtte gå galt. I Le Corbusiers «Radiant City» skulle innbyggerne bo i monsterblokker med en tetthet på 300.000 innbyggere per kvadratkilometer, bare avbrutt av enorme parker og gigantiske motorveisystemer.

Også i Oslo ble dette tidens melodi. Da bilen ble allemannseie på 1960-tallet dro byplanleggerne anført av byplansjef til USA og konklusjonen ble klar: Hele Oslo måtte bygges om på bilens premisser. Rolfsen ville ha en seksfelts motorvei fra Skøyen til Hasle med en gigantisk trafikkmaskin over hele Grünerløkka. Opp mot disse to modernistiske idealene som Schnell er tilhenger av, satte Jacobs opp idealet om den tette byen som et økosystem, og der byutvikling var å gjødsle dette mangfoldet slik at det ikke utartet seg enfold, deretter slum, med påfølgende sanering og der alle til slutt bodde i the suburbs. Et sentralt premiss var at bilen måtte ut av byen.

Et annet bakteppe for Jacobs var den etniske uroen og raseopptøyene som fulgte i USA på 1950- og -60-tallet. Segregeringen ble først opphevet i 1956. Jane Jacobs hovedanliggende var å angripe den totalt mislykkede byplanleggingen respons på denne sosiale uroen. Den modernistiske byplanleggingen hadde først som sitt program å sanere slumområder, for deretter å lage monsterblokker med lav kvalitet.

Siden Schnell forherliger de sosiale ambisjonene til den modernistiske byplanleggingen, skal jeg nevne to av skammens boligprosjekter i modernismens tegn: Pruitt-Igoe Public Housing i St. Louis og Cabrini-Green Public Housing i Chicago. De endte fort opp som gjengstyrte områder av mønster som du bare tror finnes i Tv-serier som The Wire (som har Baltimore som bakgrunnsteppe). I følge Charles Jencks døde modernismen nøyaktig i St. Louis, Missouri 15. juli 1972 kl. 3.32pm («or thereabouts») da Pruitt-Igoe Public Housing ble revet. Cabrini-Green Public Housing ble revet noen år senere.

Hva var Jacobs sitt svar? Jacobs var sterkt kritisk til å samle alle de som ikke hadde råd til å etablere seg på det vanlige boligmarkedet – enten gjennom eie eller leie – i store boligghettoer. Det ville ødelegge byen, og samtidig skape et uheldig skille mellom et A-lag (de som kom seg inn på boligmarkedet) og et B-lag (de som ikke klarte det).

Så hva var hennes løsning? Det er her Schnell og hans ytre venstre klikker. La oss ta hele hennes argumentasjon: I storbyer finnes det mange som ikke klarer å komme inn på det ordinære boligmarkedet. Det er vår moralske plikt å hjelpe dem i følge Jacobs, og i del 4 «Different Tactics» foreslår hun blant annet subsidiering av boliger. Hun sier at storsamfunnet må finne en løsning på hvordan det dekker inn gapet mellom det folk har råd til å betale for å bo og den reelle kostnaden. Hun foreslår en rekke måter dette kan gjøres på. For eksempel kan storsamfunnet betale private gårdeiere (Liberalisme-alarmen går hos Schnell) denne differansen, eller de kan betale dem direkte til de boende. Schnell har altså lest en bok på 477 sider (svenske utgaven), og funnet en setning som kan tolkes i favør av private eiendomsbesittere (s. 355). Jane Jacobs er dermed liberalist. Er det mulig å lese en bok mer destruktivt?

Så hvorfor diskuterer vi Jane Jacobs så heftig i vår tid? Det er interessant at Jacobs i forordet til sin 1993-utgave skriver om «fotfolket» og «bilfolket». Fotfolket – de som beveget seg til fots eller ved sykkel – trykket boken til sitt bryst da den kom i 1961, men at boken verken har truffet eller hjulpet «bilfolket» - den gang som nå. Det er også interessant å anføre at da sosiologen Ganz anmeldte Jacobs bok sa han at middelklassen – ikke minst de som oppdro barn – verken var opptatt av nærbutikker, mangfold eller nabolag, men å kunne sette seg i bilen og kjøre til kjøpesenteret for der var utvalget større. Det er foreldrene våre han snakker om.

Slik sett var Jane Jacobs før sin tid, og hennes teser er i dag blitt mainstream. En av de bymodellene som har størst global gjennomslagskraft i dag er 15-minutters byen lansert av prof. Carlos Moreno ved Sorbonne-universitetet. 15-minuttersbyen slår et slag for at alle menneskets behov skal dekkes gjennom gange eller sykling i en 15-minutters radius. Dette ligner til forveksling Jane Jacobs ideal om den tette og pulserende byen.

Så tilbake til det avsluttende spørsmålet fra min forrige artikkel: Hva har radikale teoretikere av Schnell-typen bidratt med for å gjøre Oslos byutvikling bedre siden 1981? Svaret er enkelt, også kalt 3N: Niks. Null. Nada.