Meninger / Debatt
Minnessted i Regjeringskvartalet: Trestammer i bronse og menneskeliv
Av Anja Bache-Wiig Solberg
Sprikende symbolikk i forslaget til «En minnelund for 22. juli»
Egentlig har ingen av de tre juryerte forslagene til utsmykkingen i Regjeringskvartalet implementert symbolelementer som er spesifikt minnebærende og sammenbindende.
Av Paul Grøtvedt
Egentlig har ingen av de tre juryerte forslagene til utsmykkingen i Regjeringskvartalet implementert symbolelementer som er spesifikt minnebærende og sammenbindende.
Av Paul Grøtvedt
Paul Grøtvedt er kunsthistoriker og -kritiker.
Fra sidelinjen kommer det nå et innspill i Arkitektur om et av forslagene til utsmykking av Johan Nygaardsvolds plass i Regjeringskvartalet. Innspillet er skrevet av Anja Bache-Wiig Solberg og er et slags faglig forsvar for prosjektet «En minnelund for 22. juli». I denne «Minnelunden», som er et av de tre utsmykkingsforslagene juryen nå har sendt videre til endelig dom i mars måned, har hun sett noe vesentlig og interessant som juryen ikke har lagt merke til.
Ifølge skribenten handler det om en «enhetsskapende estetikk», som visstnok har blitt brukt ved andre Utøya-monumenter. Hva denne estetikken går ut på og hvordan den blir synlig implementert i «Minnelunden» får vi ingen forklaring på. Det vi kan se er to typer vegetasjon: Blomstrende ungtrær og avkuttede trestammer formgitt i kobber. Her må det foreligge en trykkfeil eller en faglig misforståelse. Av materielle grunner egner ikke kobberet seg som utendørs skulptur. Det må derfor være bronse.
Hva er så sammenhengen mellom blomstrende ungtrær og døde trestammer. For døde er de, ikke på grunn av en terrorhandling, men fordi noen har brukt motorsag på godt voksne trær. Her halter den enhetsskapende estetikken, for det vi ser er et symbolsk brudd mellom blomstrende ungtrær og døde trestammer i godt voksen alder. Hvis de sistnevnte er en metafor for Utøyas drepte ungdommer, så blir bruken av motorsag et grovt stilbrudd. For da er de avkuttede trestammene fortsatt levende, som fremtidig trevirke.
Det er vanskelig å få øye på en «enhetsskapende estetikk» i Anja Bache-Wiig Solbergs tolkning av «En minnelund for 22. juli». Hennes sammenkobling av blomstrende ungtrær og avkappede trestammer er en tankemessig konstruksjon som ikke gir seg ut fra et sanselig inntrykk. Det vil si en samstemt estetisk utstråling. For å si det enkelt, ungtrærne og trestammene henger ikke sammen, hverken visuelt eller symbolsk.
Det som ville ha løftet denne «Minnelunden for 22. juli» er et tredje sammenbinde element, nemlig vann. En enkel fontene med sildrende vann der de besøkende kan stanse opp og føle et levende nærvær. Vi vet jo at Utøya er omkranset av vann, som for noen under terroren ble en fluktvei. Den veien kom også politiet som fikk stanset terroristen. Vannet kunne derfor vært viktig symbolsk element i et minnemonument over Utøya-tragedien. Et nærvær av vann ville også ha gitt forslaget til «En minnelund for 22. juli» en dypere og mer enhetlig dimensjon.
Egentlig har ingen av de tre juryerte forslagene implementert symbolelementer som er spesifikt minnebærende og sammenbindende. I Matias Faldbakkens forslag har kunstneren utformet et mosaikkmotiv med litt siv og et par vadefugler fra Utøya. Det er kanskje ment poetisk, men innenfor rammen av den heslige stålstrukturen virker hele prosjektet frastøtende. Forslagets dominerende bærekonstruksjon er så iøynefallende og så bundet av Y-blokkas nedriving at eventuelle minner fra 22. juli er skjøvet helt ut av historien.
