Stammespråk og arkitektonisk kvalitet

Analogien mellom arkitektur og språk som Stokke kritiserer er ikke hverdagslig eller lett tilgjengelig, men den dukker opp i historien på ulike måter fra antikken og opp til vår tid.

I nyere tid har analogien handlet om at arkitektoniske objekter eller elementer kan være meningsbærende, også utover rene avbildninger, blant annet ved å referere til noe eller antyde en funksjon gjennom sin utforming.

For eksempel forteller synlige bærende strukturer om konstruksjonsmåte, og synlige rør og kabler kan antyde hvilke mengder luft og vann som strømmer gjennom bygget. Slik kan man ta for seg de ulike typene elementer, og dessuten se på hvordan de forholder seg til den større konteksten rundt.

Flere arkitekter har strukket seg langt i å formidle nettopp slike tekniske forhold gjennom byggets utforming. Pompidou-senteret i Paris av arkitektene Renzo Piano og Richard Rogers står som et ytterliggående eksempel. Utkragede balkonger er et mer banalt eksempel, og refererer til dyre kvadratmetere og høy levestandard for den enkelte husholdning.

Denne forståelsesmåten kan gi oss noen verktøy for å analysere og objektivt beskrive et byggverk i seg selv og i forhold til dets kontekst og referanser. Den er antageligvis mer givende jo bedre man kjenner konteksten, prosjektets forutsetninger og bygget selv.

Ifølge filosofen Edward Winters intellektualiserer språkvitenskapelig inspirerte tilnærminger arkitektur på en måte som gjør den umiddelbare sanselige opplevelsen forsvinnende lite relevant. De kan derfor ha større nytte for byggesaksbehandling enn for arkitekturformidling til allmenheten.

Finnes det så andre mer egnede tilnærminger for å forstå, erfare og formidle arkitektur?

Ja, flere. Erik Collett skrev for litt tid siden at det sikkert gir mening for alle å snakke om form, og det tror jeg han har rett i.

Vi kommer langt med å ta utgangspunkt i vår personlige erfaring av formale og funksjonelle kvaliteter når vi skal beskrive og vurdere arkitektonisk kvalitet. Det utelukker ikke at informasjon om tekniske kvaliteter, historiske referanser, juridiske føringer, språk-analogier, osv. Men slik informasjon bør komme i tillegg til, ikke istedenfor beskrivelser av formen i seg selv.

Brennende engasjement for å løse viktige oppgaver kan friste enhver til å forsøke å dreie debatten over mot praktiske og økonomiske forhold. Men da får vi en samtale om etikk i stedet for den om estetikk som mange i samfunnet vil ha.

Siden vi nå opplever stor interesse for å diskutere formale kvaliteter ved bebyggelsen bør vi som samfunnsengasjerte formgivere gripe anledningen til å kollektivt utforske arkitektonisk kvalitet sammen med interessentene rundt oss, og på den måten bidra til demokratisering av vår estetiske allmenning.

Sprikende språkbruk og ulik forståelseshorisont vil tidvis skape friksjon og støy i meningsbrytningen, men så lenge vi holder oss til saken, og snakker med hverandre snarere enn forbi hverandre, tror jeg vi kan bidra til å opprettholde allmennhetens sterke interesse for arkitektur.

Stammespråk eller ikke – med nysgjerrighet og velvilje kan vi komme langt på veien mot felles forståelse av arkitektonisk kvalitet.