Meninger / Debatt
Hva kan arkitektorganisasjonene gjøre for å styrke arkitektur?
Av Henrik Lundberg
Sukkerbiten en av de siste skansene for et offentlig rom med muligheten for en åpen slutt i den ellers nyutviklede, ferdig-gentrifiserte Fjordbyen.
Sukkerbiten en av de siste skansene for et offentlig rom med muligheten for en åpen slutt i den ellers nyutviklede, ferdig-gentrifiserte Fjordbyen.
Oslo by bygges og utvikles kontinuerlig etter kontemporære byutviklingsstrategier og markedsliberalismens lover. Fellesnevneren for de fleste prosjektene er overprogrammering av de offentlige rommene og en utmattende formal oppfinnsomhet.
Dette produserer ferdig-gentrifiserte bydeler, der annen tolkning eller bruk ikke er mulig. Hvor skal fantasien og muligheten for det flyktige gjøre av seg i den nye byen?
Siden starten av 1900-tallet har Oslos sjøfront vært gjenstand for byutvikling og tallrike plan-, idè- og designkonkurranser. Fra tungindustri og havn, til boligområder, badeplasser og sjønære offentlige rom med kulturbygg som perler på en snor.
Markedsliberalismen og New Public Management, med overprogrammering, formal oppfinnsomhet og gentrifisering som verktøy og resultat, har vært fellesnevneren for de fleste prosjektene siden 1980-tallet.
Sukkerbiten er en halvøy i havrommet mellom Ekebergåsen og Festningen. Her har større og mindre flyktige ideer og programmer fungert autonomt, omringet av den nyutviklede, ferdig-gentrifiserte Fjordbyen, der en allerede vet hvordan eventyret slutter før en har begynt å lese.
Sukkerbiten er i denne sammenheng en av de siste skansene for et offentlig rom med muligheten for en åpen slutt.
Et av hovedkjennetegnene til gentrifisering er en total forutsigbarhet og det komfortable: mer konsumering av det du allerede vet. For å styre klar av forutsigbarheten som gentrifiseringen skaper, er det nødvendig å finne gleden i å være ukomfortabel slik Sarah Schulman beskriver i The Gentrification of the Mind.
Gleden i det ukomfortable og uforutsigbare består i hovedsak av gleden i å oppdage noe nytt: å ikke vite hva du går til eller kommer til å oppdage.
Overprogrammeringen av de nye offentlige rommene kan sees på som en speiling av leiligheter med Laila-løsningen som er blitt utviklet i Fjordbyen. Der gir ethvert forsøk på å flytte sengen følgefeil og leiligheten blir ubrukelig. Resultatet og likheten i de offentlige og private sfærene er rom uten frihet, nå og i fremtiden.
På samme måte som Laila-løsningen i boligutviklingen er det formen på det bygde som setter begrensningene på hva som kan finne sted i det offentlige rommet. Et eksempel er nye lekeplasser, som i stor grad setter rammene for hvordan lek kan foregå.
En helt annen måte å tenke på finner man i skogen som lekeplass, eller Aldo van Eycks lekeplasser i Amsterdam. Eycks lekeplasser kjennetegnes ved reduserte, abstrakte former. Til sammen danner disse et ikke-hierarkisk felt for forestillingsevnen og den universelle menneskelige aktiviteten lek, uten å legge føringer for selve leken eller bruken.
Skogen kan tilskrives de samme kvalitetene.
Utmattelsen av form som er funnet opp for formens skyld, som følge til overprogrammeringen, har ikke plass til forestillingsevnen, tolkning av rommet eller tingene som fyller det.
De krever sin plass og kan ikke forstås eller brukes på andre måter enn det det er tilsiktet som.
Fjordbyen som prosjekt har sørget for en konstant tilførsel av ferdig-gentrifisert by de siste 24 årene. Det samme gjelder det meste av den planlagte fremtiden. Markedsliberalismens politiske begjær etter effektivitet og utviklerens jag etter fortjeneste hviler på en illusjon om for dårlig tid.
I den andre enden står en lengsel etter kvalitet. I Sukkerbitens tilfelle er denne kvaliteten dens iboende flyktige identitet.
Sukkerbiten i dag er bygget på flyktige konstruksjoner og initiativer som gjør at muligheten for nye måter å bruke stedet på kan oppstå i det uendelige. Det tilskrives heller ikke et gitt program med en tilskrevet måte å oppføre seg og bruke rommet på.
Resultatet er Sukkerbiten som mulig torg med plass til forestillingsevnen, midt i havrommet mellom Festningen og Ekebergåsen.
De aller fleste forslag som er blitt presentert for videre utvikling av Fjordbyen er mer av det samme. Ved den formmessige utmattelsen legger vi lenker på forestillingsevnen om hva våre offentlige rom kan brukes og ha plass til.
Gjennom overprogrammeringen utelukker vi gleden i det ukomfortable og uforutsigbare, og dermed også muligheten for å oppdage noe nytt og annerledes.
Fraværet av flyktighet gjør at vi binder oss til én måte å forstå og bruke byrommene på.
Sukkerbiten er i denne sammenheng en av de siste skansene for et offentlig rom med muligheten for en åpen slutt i den ellers nyutviklede, ferdig-gentrifiserte Fjordbyen.
Meninger / Debatt
Av Henrik Lundberg
Meninger / Debatt
Av Hans Jacob Hansteen
Meninger / Debatt
Av Charles-E. François
Meninger / Debatt
Av Arnkell Jónas Petersen
Meninger / Debatt
Av Ulf Andenæs
Meninger / Debatt
Av Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter