Sus(stainability) i byggebransjen?

SUS: Suspicion = mistenksomhet
Sustainability = bærekraft

Byggebransjen står for store klimagassutslipp over hele verden og å redusere utslipp fra byggebransjen er nødvendig. Dette krever mye koordinering, mer og ny teknologi og mer tverrfaglig arbeid. Som landskapsarkitektstudent er jeg redd for at klimaansvaret ikke har blitt tatt nok på alvor i sektoren som jeg er på vei inn i. Gode visjoner, inspirerende mål og ambisiøse strategier om bærekraft brukes ofte i markedsføringen av mange byggeprosjekter. Men bidrar alle disse byggeprosjektene nødvendigvis til en mer bærekraftig verden?

I løpet av studiet blir vi godt kjente med viktigheten av å inkorporere FNs 17 bærekraftsmål i prosjektene våre. Disse 17 fargerike og inspirerende firkantene er blitt brukt gjentatte ganger av lærere, veiledere og studenter i beskrivelsen av prosjekter. Jeg har stor respekt for bærekraftsmålene og synes det er svært viktig med ambisiøse mål, men tror likevel det ikke er nok å vise eller nevne disse fargerike firkantene lenger. Jeg skulle ønske vi lærte mer om hvordan vi kan gjøre verden bærekraftig – ikke hvordan vi kan grønnvaske prosjektene våre.

Grønnvasking er en form for villedende markedsføring eller kommunikasjon, der et produkt, en tjeneste eller et selskap blir presentert som mer klimavennlig enn det faktisk er. Fenomenet grønnvanskelig oppstår dessverre altfor ofte, blant annet fikk jeg oppleve dette en sommer jeg jobbet for en landskapsentreprenør. I løpet av sommeren besøkte jeg en byggeplass hvor Oslo kommune var oppdragsgiver. Rundt byggeplassen hadde Oslo kommune hengt opp store plakater som sa følgende: «Her bygger Oslo kommune en ny, trygg skolevei. Prosjektet skal være ferdig i august 2020. Dette er et fossilfritt byggested.»

Det som er så ironisk er at blant alle maskinene på hele byggeplassen var det bare én elektrisk maskin. Denne maskinen hadde størst funksjon som maskot. Kollegene mine sa at det ville være urealistisk å bygge veien ved hjelp av den lille elektriske gravemaskinen. Den var mindre og svakere og kunne ikke konkurrere mot de tradisjonelle gravemaskinene i effektivitet eller ytelse. I tillegg brukte el-gravemaskina mesteparten av dagen på å lade. Etter min mening viser dette at dagens system er mangelfullt og at de mange klimastrategier og -visjoner som florerer rundt oss ikke alltid er så effektive.

Byrådet i Oslo har vedtatt en ny ambisiøs klimastrategi mot 2030. Ett av hovedmålene er å redusere direkte klimagassutslipp med 95 prosent - noe som høres bra ut! Strategien har 16 fokusområder, hvor ett av dem inkluderer at byggeplasser i Oslo skal være fossilfrie og deretter utslippsfrie innen 2030. For å oppnå dette gir Oslo kommune tilskudd til selskaper med elektriske maskiner.

Det jeg synes er problematisk i klimastrategien er fokuset på direkte utslipp innenfor Oslos grenser. Og ikke de økte indirekte utslippene som oppstår for å nå målene i klimastrategien. Oslo er verken en stor produsent av mat til folket eller batterier til biler og anleggsmaskiner. Produksjonen av disse batteriene krever enorme mengder energi og de sjeldne mineralene regnes ikke som fornybare. Derfor betyr ikke et fossilfritt Oslo nødvendigvis en bærekraftig verden.

For å konkludere, er det etter min mening mer fokus på prestisje og en grønn fasade i dag enn det er på faktisk å redusere klimagassutslippene. Det er ingen tvil om at det finnes et stort forbedringspotensial både når det gjelder global bærekraft og grønnvasking i byggebransjen. For å nå fossilfrie byggeplasser og redusere globale klimautslipp har vi fortsatt en lang vei å gå. Å finne bærekraftige løsninger og teknologi vil være dyrt og tidkrevende. Jeg tror at vi kan komme nærmere en mer bærekraftig verden hvis vi jobber mot de samme realistiske målene - å redusere de globale utslippene.

Charlotte Borchsenius, landskapsarkitektstudent ved NMBU