Sverre Fehn og kunst

At god arkitektur er kunst på linje med andre kunstformer, opplevde jeg kanskje spesielt sterkt i Skogskyrkogården utenfor Stockholm. Den svenske arkitekten Gunnar Asplund formet krematoriet og arkitekt Sigurd Lewerentz formet landskapet, og sammen har de skapt et kunstartenes samarbeid hvor krematoriet og landskapet danner en symbiose, et dramatisk evighetens symbol.

Jeg har i sin tid notert:

«Fra hovedporten føres man inn i en smal passasje mellom to murvegger hvor det innelukkede understrekes av en tett vegetasjon på siden av muren. Ut av dette trange rommet åpner det seg så plutselig, og med en voldsom styrke, et enormt rom. Den bevisste oppbygde kontrast mellom den lille lukkede passasje og det store åpne landskap, aksentuerer uendelighetsopplevelsen.

Landskapet er mykt bygget opp mot et høydedrag hvor den høyeste del er kranset av en liten treklynge. Trærne er klippet lave og rykker derved illusorisk langt vekk fra iakttageren, og man blir med ett bevisst himmelens voldsomme høyde og bunnløse dyp.

Langs en lang lav mur som skjermer selve begravelsesplassen, ledes man opp «korsets vei» til selve krematoriets inngang. Hele tiden har man det store trekorset foran seg: mørkt og sterkt står det mot horisonten og fanger en inn med dragende kraft. — Og hele tiden fornemmer man rommets uendelighet rundt seg.

Man ledes inn i en søylehall som markerer skillet mellom liv og død og passerer terskelen til det sakrale rom hvor gulvet svakt skråner ned mot katafalken. Veggen bak er svakt buet og er ingen avslutning, men begynnelsen til reisen inn i evigheten. Mennesket er i en båt som seiler over havet og inn i solens forsonende livssymbol.

Sven Eriksson var kunstneren som fortsatte arkitektens i oppbygging og førte den inn i stillhetens verden». 

Dette var notert ned i forrige århundre, men kunst kan være uavhengig av tid, om det er katedraler eller Fehns unike biennalepaviljong i Venezia, stor eller liten.

Min opplevelse av Skogskyrkogården var for meg så betydningsfull at Edith Södergrans ord dukket opp og gjorde kunstartenes sammenheng helhetlig:

«Men ett har jag funnit och ett har jag verkligen vunnit — vägen till landet som icke är».

Arkitekturen ble for meg abstrahert til et dikt.

Når arkitekturen har mistet sin tradisjon, og byggeprosessens håndverk er erstattet av maskiner, er resultatet blitt at store deler av verden er ødelagt og forsøplet av ubevisst byggeri. Da er det viktig med god arkitektur, til og med arkitektur som kunst for å vise hvordan det kunne være.

Nå gjentar Gaute Brochmann sitt syn i Arkitektur på en utdypende, gjennomført måte.

Særlig fokuserer han på at bygninger skal være fleksible og gi mulighet for endret bruk. Han mener at bygninger som har en sterk kunstnerisk form, ofte har funksjonelle svakheter på grunn av idémessige bindinger.

Han bruker Fehns arkitekturmuseum i Oslo som eksempel på det siste, og her er jeg enig med Brochmann. Jeg har selv skrevet om dette i Arkitektnytt og påvist en rekke svakheter.

Forskjellen i syn er at Brochmann ikke «liker» arkitekturen, mens jeg ser mange kvaliteter og foreslår endret bruk. Ideen med den «åpne» eller fleksible bygning har dukket opp flere ganger i mitt lange liv. Studentopprøret i 1960-årene baserte seg på en slik idé, og studentene var rasende på alt som hadde med kunst å gjøre.

Per Kartvedt fikk for øvrig en førstepremie for konkurranseutkastet til ny arkitekthøyskole i Trondheim med en stor, åpen hall. Den ble ikke realisert. Jeg fikk andrepremie. Da kom Arne Korsmo, som satt i juryen, bort til meg og sa: «Det var for mye arkitektur i prosjektet ditt».

Mindre enn ett år før hadde jeg hørt en forelesning av Korsmo, hvor han snakket om arkitektur med stor A. 

Derimot var det Eric Hultbergs boligområde Skjetten som ble bygget og levert med minimum binding, slik at beboerne selv kunne bestemme mye av utformingen.

Jeg har ikke sett det helt ferdig, men nå, etter så lang tid, kunne det være interessant om Arkitektur foretok en undersøkelse av resultatet, slik det er og fungerer i dag. Og gjerne sette resultatet opp mot et mer konvensjonelt formet boligområde. Det siste måtte ha en viss arkitektonisk (kunstnerisk) kvalitet. Det kunne skape debatt.

Som skrevet, liker ikke Brochmann Fehns arkitektur. Det er ikke så interessant, smak kan være så mangt, og det er mange av oss som ser store kvaliteter i bygningene til Fehn. Nå skriver Brochmann at han liker utstillingspaviljongen i Venezia, til tross for at han ikke har vært der.

Jeg har vært der ved flere biennaler og er temmelig sikker på at Brochmann ikke «liker» den heller når den er i funksjon. Den kunstneriske idé forstyrres når den fylles opp med noe som ikke spiller på lag med bygningens utforming. Jeg har imidlertid opplevd bygningen nettopp ferdig uten noen utstilling. Det var en av de helt store opplevelser i mitt liv. Bygningen lå der som et utstillingsobjekt, en utstilling i seg selv: Det poetiske møte mellom den hvite, dobbelte takkonstruksjonen og naturen i form av sorte trestammer er unik, og sollyset fra takkonstruksjonen forsterket ideen. Men det skal ikke så mye til for å punktere en så fragil sammenheng.

Den store drageren som åpnet seg ærbødig for et tre i fronten av bygningen og som var en avgjørende del av helheten, står nå som et meningsløst spørsmåltegn, da treet er fjernet. Det var ikke erstattet sist jeg var der.

Nei, Brochmann har neppe noe i Venezia å gjøre, reis heller til Hamar og opplev Storhamarlåvens statiske poesi. Jeg mener det er positivt at noe god samtidsarkitektur ikke skal kunne endres. De bør kunne bli historiske dokumenter for fremtiden. Ellers gjelder bevaring jo stort sett historiske bygninger og spesielt de klassisistiske.

Som 91-årig arkitekt har jeg store deler av mitt liv reist jorden rundt både sammen med og uten mine studenter for å oppleve arkitektur blant annet som kunst. Det har fylt et langt liv på en dyp, meningsfull måte og inspirert meg i mitt eget arbeid.

Men arkitektur som kunst må ikke nødvendigvis være noe enestående, det kan for eksempel være et stillfarende gjenreisningshus i Nord-Norge tegnet av arkitekt Jens Selmer, eller en boligblokk av Birger Lambertz-Nilssen. For ikke å glemme Trond Eliassens egen bolig i Professor Dahls gate. Problemet er at en majoritet ikke er bevisst kvalitetsmessig arbeid.