Tanker om arkitektutdanning II: Eksistensberettigelse

Arkitektur kan også forstås som en betegnelse på fysiske omgivelser og ikke som en kategori bygninger og anlegg med verkshøyde, avgrenset av kvalitetskriterier. Samfunnet produserer omgivelser, og disse kan forstås og diskuteres som arkitektur både diakront – som resultat av historiske prosesser – og synkront, slik de framstår i dag.

I Norge har deler av fagmiljøet brukt begrepet omgivelsesproduksjon for å betegne samfunnets omdanning av landskapet. Men ordlyden er kritisert for å være håpløst omstendelig (Mari Lending, AHO) og ute av takt og uten referanser til europeisk fagspråk (Marius Grønning, NMBU). Det tilsvarende franske begrepet er «production de l'espace», og en referanselinje i begrepsbruken kan trekkes fra Marx (produksjonen) over Henri Lefebvre (rommet), til Dag Østerbergs diskusjon av arkitekturens ulike sosiomaterielle lag. Trolig betegner produksjon av rom bedre de prosessene arkitektene skal gripe inn i, selv om forveksling både med det geografiske rom og arkitekturens romlighet er mulig.

Én utfordring både for profesjon og utdanning er at arkitektfagets deltagelse i produksjonen av rom svinner hen. Arkitektens rolle synes å bli mindre betydningsfull, og arkitektfaglig kompetanse ses som en nisjekunnskap som færre vil koste på seg. I de første tre tiårene etter den andre verdenskrigen sto arkitekter bak nesten alt som ble bygd i Norge – direkte gjennom prosjekter eller indirekte gjennom typetegninger og roller i planlegging – noe som aldri før eller senere har vært tilfelle. Bak det meste lå arkitektoniske intensjoner, og skillet mellom arkitektur og bygning, mellom verk og rom, ble nærmest visket ut. Arkitekten var like nødvendig i småbyen som tannlegen.

Det er ingen grunn til å romantisere arkitekturen og arkitektenes situasjon i sosialdemokratiets periode. Arkitektenes motiver og evner ble også da betvilt. «En kelner vil gjestene skal spise så mye som mulig for da tjener han mest. Denne mistanken kan vi jo ha overfor arkitektene, at de drikker gjestene ut for å tjene mest mulig penger» skal en byråsjef i Kirke- og undervisningsdepartementet ha sagt, sitert i rapporten fra det store skoleseminaret på NTH i 1958.

«Arkitekter er generelt en gruppe som ofte har lite lojalitet mot annet enn sine egne ideer og allierte og i liten grad mot andres ideer og visjoner», sier dagens OBOS-sjef ifølge Børre Skodvins essay fra 2023, om Wessel-kvartalet i Asker av Vigsnæs og Kosberg, et prosjekt som til de grader dokumenterer at arkitekter bidrar.

Norske arkitektskoler har til tider gått foran praksis, både ved å fornye faget og ved å forholde seg til nye rammebetingelser for arkitektur. Utvikling av unike verk, bruken av digital teknologi, arbeid med byens transformasjon og konsekvent bærekraftstenking i faget er fire eksempler.

Diskusjonene i høyere utdanning kretser nå i stor grad rundt dårligere institusjonsøkonomi. Dels er problemet selvpåført, men hovedårsakene er lavere budsjetter og høyere driftsutgifter. Kunnskapsdepartementet skifter mellom hvilket bein de står på i dialogene med institusjonene. Av og til tales høystemt om akademias selvstendighet og kritiske rolle, men tendensen går mot sterkere styring. «Arbeidsrelevans» er et mål som er formulert i meldinger om høyere utdanning og som gjentas i styringsdialogene.

Unge folk skal utdannes til samfunnsoppgaver, og det politiske målet om arbeidsrelevans er verdifullt dersom det tolkes bredt og generøst. Dersom «relevans» ses smalt og bindes opp til arbeidsoppgaver som var overveldende viktige i går og brukes som utgangspunkt for prioriteringer og kutt, kan betegnelsen hindre kreativitet og fungere destruktivt.

At arkitektskolene ønsker å utdanne folk som kan ta tilbake samfunnsroller er forståelig. Men skolene skal passe på at de ikke nedprioriterer den spesifikke arkitekt-kunnskapen og bruker det meste av tida til å formidle kunnskap som andre fag behersker bedre. Verk – byggekunst – er ikke noe arkitekter har sluttet å produsere.

Stjernearkitektene lever i beste velgående. Peter Zumthor blir ikke den siste. Markedet finnes også, selv om økende forskjeller ofte gjør arkitektur eksklusivt. «Milliardærenes arkitekter» er en karakteristikk jeg låner av tidligere forlagssjef i Pax, Bjørn Smith Simonsen. Min påstand er at det finnes få pedagogiske forskjeller mellom å utdanne folk til å formgi verk og til å formgi omgivelser.

Juristutdannelsen – jeg innrømmer at parallellen er noe sviktende – var den samme for dem som driver veiledning for allmue og kommune, for overbetalte skilsmissearkitekter og for mediaprofilerte forsvarsadvokater. Spesialiseringen har skjedd etter utdanning.

Å arbeide med det arkitektoniske rom i stor skala er ikke det samme som å planlegge.

Fysisk planlegging, arealplanlegging eller byplanlegging er ikke arbeidsfelt som er reservert for arkitektene, men sysselsetter alle typer samfunnsvitere og spesialutdannete planleggere som først og fremst behersker lov og prosess. Arkitektene faller ut av feltet, dels fordi graset har vært grønnere andre steder og dels fordi offentlig planlegging har dreid i retning av å evaluere prosjekter mot lover og regler.  Langt færre kommuner enn tidligere er forsynt med arkitekter i staben, og kanskje det er dette som nå synes.

Diagnosen er ikke at skolene må utdanne planleggere og at studentene lærer for lite om prosess, bygningslov og statlige/kommunale veiledere om byutviklingsprosesser. Den særegne arkitektkunnskapen dreier seg om å kunne lese og tolke rommet, både som historisk resultat av samfunnets produksjon og slik det framtrer i dag, og å kunne gripe inn på en kontekstuell og konseptuelt bevisst måte. Bare arkitekter og landskapsarkitekter er gjennom utdanningen trent til å beherske dette arbeidsfeltet.

Siden jeg nå arbeider med norsk arkitektur 1940–1980 er Norberg-Schulz nær som referanse. Han hentet begrepet fra Europa (Byggekunst 4, 1964) og introduserte urbanisme som en del av fagfeltet også for norske arkitekter, som en «vitenskap om byen» og som en del av «innhold-form komplekset» der arkitekten griper inn i «dynamiske prosesser».

Utdanning er ikke absolutt bestemmende for yrkesvalg. Også profesjonsutdanninger kan ligge i bunnen for et mangfold av yrkeskarrierer. Slik sivilingeniører fra NTH viste seg å være kvalifisert til et bredt utvalg av ansvarlige stillinger i det norske samfunnet, ender også arkitekter i uventede posisjoner: Som stortingskvinne for Høyre, CEO i Rådgivende ingeniørers forening, en fjernt bekjent var rådmann i Kautokeino, og de arbeider i Kommunal- og distriktsdepartementet, er rektorer, forfattere og billedkunstnere, en venn fra studiene var bas for de store truckene i Bjørnevatn gruver og flere ble sveisere på verft.  

Men i DNA-et, langt der inne, sitter arkitektkunnskapen og styrer blikket.