Tanker om arkitektutdanning III: «Vitruvius, go home»

Per Kartvedt (1940–2017) var Arne Korsmos assistent i Trondheim, skoleleder og professor i England og professor II på AHO. Kartvedt var en pioner i å samarbeide med studenter om prosjekter. Norsk arkitektur hadde aldri før sett konsepter som det strukturalistiske konkurranseforslaget for studentbyen på Steinan (1967) og prosjektet for ny arkitektskole i Trondheim i en hall under et solfangende fagverkstak (1968). Begge ble tatt med i Byggekunsts kanon «50 år moderne arkitektur i Norge», publisert i nr.7/8, 1968.

Per Kartvedt var en budbringer til arkitekter og arkitektstudenter ved isens kant. «We believe architects must begin to realize they are socially responsible for their actions», siterte han fra studentmanifestet til AIA Convention i New Haven.

«Den utdannelsen vi har i dag er ukritisk og utilstrekkelig» og «arkitektutdannelsens viktigste oppgave i dag er å skape en bredere basis for studiet – og yrket» er hentet fra Kartvedts artikkel «Dette er den første dagen i ditt liv» (Byggekunst 4, 1969). Teksten «1:2000» (Byggekunst 1,1969) argumenterte for utvidelse av arkitektfagets interessefelt fra verk til rom. «Arkitektur er alt» er tittelen på Martin Braathens masteroppgave som bygger på empiri fra NTH i disse åra. 

Og arkitektur er alt, dersom objektet studeres med en arkitekts fagkunnskap og blikk. Vitruvius, go home, arkitektur er alt mens byggekunst er et mål, er slik Kartvedt uttrykte seg i manifestform.

Profesjonsutdanningen i spill

Siden den gang har den norske samfunnet gjennomlevd oljealder, usminket markedsøkonomi, byvekst og byggeboom. Nå synes kortene å bli gitt på nytt, og profesjonsutdanningen er i spill. Arkitektutdanning er ikke spesifikt omtalt i den nye stortingsmeldingen, «Profesjonsnære utdanningar over hele landet». Stortingsmeldinga tar først og fremst opp fagfelt der samfunnet ikke har tilgang på nok arbeidskraft: lærere, helsearbeidere, sykepleiere og ingeniører. 

Når det gjelder arkitekter er det ikke-uttalte synspunktet trolig at de er mange nok, og at samfunnet ikke har behov for flere. Dansk utdanningspolitikk er tøffere og mer uttalt. «Kandidatreformen» innebærer at 10% av masterutdanningene skal forkortes fra to til ett år. 20% skal gjøres om til «ervervsutdannelser», der deltidsstudier skal kombineres med jobb. Opptak til bachelorutdanning skal kuttes med 8 prosent, og penger som spares skal gå til utdanninger samfunnet har mest behov for, og til masterutdanninger i samarbeid med arbeidslivet (Forskerforum, 23. nov, 2023). 

Hva dette kan komme til å innebære for dansk arkitektutdanning har neppe de danske arkitektskolene full oversikt over ennå.  

En tendens til spesialisering

Arkitektur har vært et yrkesfag siden studentene konkurrerte om Prix de Rome på akademiene for de skjønne kunstner og Napoleon initierte de polytekniske ingeniørskolene for å utdanne offiserer. Både innhold i utdanning og ikke minst pedagogiske metoder med stort omfang av studioundervisning har vært relativt stabile. De siste tiårene har vist en tendens til spesialisering i europeiske skoler.

Alternative retninger eller idealtyper har vært kompromissløs innretning mot praksis, forskningsorientering, spesialistutdanning og ikke arkitektutdanning, å forberede for et bredere arbeidsfelt og den siste kategorien; å arbeide med arkitektur som en kunstnerisk disiplin. Tydeliggjøring av egenart og hva skolene kan tilby har dels vært styrt av markedsføring mot det internasjonale utdanningsmarkedet.

De norske arkitektskolene har på sin side forsøkt å holde fast ved målet om å utdanne generalister, kalt arkitekt og kvalifisert direkte til MNAL. Elementer av spesialisering har kommet fram gjennom valg av prosjekter og studio og blitt dokumentert i portfolioer som mulige arbeidsgivere kan vurdere. AHO og BAS har så langt vært helt konsekvente. NTNU har leflet med spesialisering gjennom 2-årige mastergrader med salgbare navn som «Sustainable Architecture» og «Urban Ecological Planning».

Trusler mot profesjonsutdanning av generalister er også en fare for profesjonen arkitektur.

Mye urovekkende lurer vagt i buskene, men to farer er nå tydeligere enn andre: 

Den ene dreier seg om intern fagpolitikk. Arkitekturundervisningen utvannes for å tilfredsstille krav om arbeidsrelevans gjennom prosessorientering og overfladisk flerfaglighet. Ingen kan samarbeide flerfaglig uten å kunne sitt eget fag. 

Den andre utfordringen kommer utenfra og dreier seg om økonomi. Spørsmålet om arkitektstudentene på AHO egentlig trenger 5,5 år for å bli gode fagfolk er allerede stilt ved skolen. Dette ekstra halve året har trolig vært en av forutsetningene for at AHO i perioder med rette har kunnet kalle seg en eliteskole.

Fra dansk diskusjon kjenner jeg spørsmålet «han man egentlig behov for mer enn en treårig bachelorutdanning før man begynner i lære i en praksis»?

Arkitektur er en disiplin som syntetiserer kunnskap fra mange ulike fag og som ligger nær opp til samfunnets virkelighets- og problemforståelse. Mål om bærekraft, arealnøytralitet, bevaring av naturmangfold og nullutslipp må selvfølgelig omfavnes både av profesjonen og skolene, samtidig som arkitektonisk kvalitet i prosjekter må bedømmes med udogmatisk skjønn, og fotavtrykk belegges med verifiserbare tall.  Motstand skaper god arkitektur,

Forskning ved skolene er heller ingen konkurrent til utdanning dersom de to aktivitetene blandes og alle forskere også underviser. Derimot muliggjør forskning ny kunnskap og kritiske posisjoner. 

Arkitektur er et utgangspunkt. Byggekunst er et mål.