Meninger / Debatt
Tanker om arkitektutdanning I: Bli ved din lest?
Av Karl Otto Ellefsen
Konglomeratet NTNU på Gløshaugen. Langt inne i og under Sentralbygg 2 ligger arkitektavdelingen, stadig uten eget hus til tross for mange forsøk, men sterkt integrert i universitetets fagadministrative ledelsesstruktur.
Foto: Erik Børseth / NTNU InfoDa jeg begynte som stipendiat på NTH, bar vaktmesterne uniform med skjermlue, og Institutt for by- og regionplanlegging var forsynt med sekretærer. Universitetsadministrasjonen forvaltet budsjett, lønn, studieplaner og vitnemål på en utmerket måte og gjorde ellers lite av seg. Alle faglige lederstillinger var valgt i den akademiske staben. «Universitetsledelse» ble lite omtalt og slett ikke oppfattet som et eget fag. Slik var all norsk høyere utdanning ordnet – bortsett fra uniformen og den NTH-spesifikke skjermlua.
I løpet av et par tiår er dette tradisjonelle og veletablerte universitetsdemokratiet snudd på hodet. Styreleder er nå oppnevnt av departementet og styret dominert av eksterne representanter. Rektor, dekaner og instituttledere er hentet utenfra og er ansatt etter styreinterne prosedyrer. Fagmiljøet må avfinne seg med resultatet. Ledelse erstatter fagkunnskap. Administrasjonen er i praksis komplettert med et fagadministrativt system. Beslutningskjeden går ovenfra og ikke nedenfra i et linjehierarki der mellomledernes lojalitet skal være til ledelsesnivået over dem. Ledelse skjer ved hjelp av det vi alle etter hvert kjenner som ledelsesspråk.
Argumentet for å gjennomføre reformene har vært at en ønsket å heve kvaliteten på høyere utdanning ved å oppbemanne administrasjon og profesjonalisere ledelse. Intensjonene var mange: Evne til å ta upopulære beslutninger for å gjennomføre omstilling, kamp mot faglig kameraderi og mer eller mindre tåpelige interne professorale stridigheter, sikring av studentenes rettigheter og endring i professorenes rolle – omtalt som demokratisering – og på de store institusjonene, å tilpasse gammeldagse utdanningssystemer til massuniversitetets logikk. Jeg har som rektor i perioder vært pådriver for slike reformer på et lite og «specialized university», som er den engelske betegnelsen på en vitenskapelig høgskole. «Profesjonsuniversitet» burde kanskje AHO hete.
Systemendringene ble innført med overraskende lite motstand, trolig fordi fagmiljøene mente det var greit å bli kvitt voksende fagadministrative oppgaver og ikke forsto at de svekket sine posisjoner. Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, er en av dem som har frontet den sterke motstanden som førte til at universitetet fortsatt velger sin rektor og styreleder. I Klassekampen (2.3.2024) skylder Hagtvet på «Kvalitetsreformen i høyere utdanning» fra rett etter årtusenskiftet: «Resultatet er en voldsom byråkratisering og et rapporteringsregime som truer professorenes lærefrihet og fordypningsmuligheter.»
Synet på «kvalitet» er en kjerne i diskusjonen. Stian Grøgaard (1956–2021) skrev for et tiårs tid siden essayet «Kvalitet under reformbyråkratiet» (2015), som er trykket opp på nytt i Romantiske essays (Oktober, 2023), redigert av Matias Falbakken. Grøgaards utsiktspunkt var hans professorat i kunstteori ved KHIO, en kunsthøgskole der problemstillingene ikke er vesensforskjellige fra en arkitektskole.
Grøgaard hevdet at fagene begrunnes administrativt i det nye systemet. Betingelsen for faglig kvalitet i kreative fag er derimot «selvmotivasjon, en indre dynamikk som er drevet frem av fagligheten selv og selvkorrektur». I det fagadministrative systemet er «kvalitet» nå erstattet med «relevans», og resultater måles kvantitativt og kontrolleres gjennom kvalitetssystemer «som er formelle og ikke substansielle». Det er neppe overfladiske regelverk som sikrer resultatkvalitet i arkitektutdanning.
I norsk høyere utdanning behandles alle institusjoner likt, som om de var like. De samme kravene stilles til bitte små enheter som til det største breddeuniversitetet NTNU. Dette til tross for at institusjonene har ulike oppgaver, spisskompetanser, særegenheter og muligheter. Enkelte arkitektskoler kan til og med bære på unike og verdifulle fag- og undervisningstradisjoner som også reformbyråkratiet burde forstå er nasjonalt viktig å ta vare på. En liten institusjon har ikke behov for et stort og ikke minst dyrt byråkrati, spesielt i ei tid da budsjettene svinner. Den må utnytte fordelene ved å reise lett, ta korte beslutningsveger og vaksinere seg mot unødvendigheter. Da den danske boka Pseudoarbeid – hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting kom ut i 2018 (norsk utgave, Strev forlag 2021), var jeg overbevist om at den måtte være skrevet med tanke på norsk høyere utdanning.
Hvordan en skole er organisert er relativt uviktig. Omorganisering er utveien for dem som ikke er i stand til å prioritere andre fornuftige tiltak. Alt kan fungere dersom det drives av dyktige folk, og det finnes selvfølgelig mange dyktige også i det fagadministrative systemet. Men det nye systemet gir mulighet for å tilsette styreledere som er helt uten kunnskap om faget, styremedlemmer som er dyktige til å styre etter bunnlinja og som på en utmerket måte kan gjennomføre ulike former for kontrollfunksjoner, men som ikke har kunnskap og profesjonskontakt nok til å ta gode faglig strategiske avgjørelser. Og de har mulighet for å tilsette ledere, som kan prosess og det å sjefe, men lite annet med relevans for undervisning og forskning i faget.
Kvalitet «lever inkognito, dukker opp på uventede steder og snakker gjennom ting som ellers er stumme» sa den kloke og underfundige Grøgaard. Tenk på den.
