Tid for arkitektopprør, skriver Erling Fossen

Så til spørsmålet om schnellianerne representerer et paradigmeskifte. I vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhns strenge vitenskapelige definisjon er et paradigmeskifte så strengt definert at nesten ingen ting er det. Et eksempel på et paradigmeskifte er det heliosentriske verdensbildet framført av Nikolaus Kopernikus og senere Galileo Galilei. Før denne ideen ble formulert og akseptert gjaldt det syn at sola, planetene og stjernene gikk i bane rundt jorda. Med den nye teorien ble sola sett som sentrum i solsystemet, og med jorda og de andre planetene kretsende i bane omkring.

Urbanistene erstattet marxismen med urbanismen som det politiske aksiomet vårt. Alle utfordringene til storsamfunnet – enten det er økonomisk vekst, klimautfordringene eller det flerkulturelle samfunnet, finner sin løsning i byene var vårt credo. Det er et paradigmeskifte som vil gå inn i historiebøkene. Schnellianerne, slik de framsto i debatten, vil riktignok ha systemendringer, men egentlig vil de bare ha tilbake den sosiale boligbyggingen som Oslo kommune gjorde gjennom OBOS for noen tiår siden. Derav mitt bilde om schnellianerne som spurv som sitter på ryggen av vår urbanisme - kongeørnen. 

Veier ut av boligkrisa

Som jeg påpekte i debatten så reduserer Schnell urbanismen til et spørsmål om boligkrisa. Det var bolig han konsentrerte seg om i sin prisbelønte masteroppgave, og det er her han henter både sitt etos, patos og logos. Så la oss konsentrere oss om dette spørsmålet. Hva er løsningene på de høye boligprisene i Oslo? Bare for å slå fast: En mangfoldig by trenger et mangfold av boligtypologier i alle prisklasser.

Det åpenbare svaret er bygg flere boliger. Det enkle regnestykket er at Oslo vokser med røffly 12.000 personer i året. I Oslo bor det cirka 1,9 personer per bolig, da trenger vi i overkant av 6000 nye boliger i året. Tilførselen av nye boliger derimot ligger langt under. Boligbyggingen har variert mye fra år til år de siste 15 årene. Færrest nye boliger ble fullført i 2011 da det ble bygget 1 362 boliger, og flest i 2019 da det ble bygget 4 849 nye boliger. Gjennomsnittet for de 10 siste årene har vært i overkant av 3 200 fullførte boliger. Med andre ord kan mye av prisveksten forklares med manglende tilførsel av nye boliger.

Så til det prinsipielle spørsmålet om boliger kun bør omsettes på det ordinære markedet, og hvem tar i så tilfelle ansvaret. Mange byer har en aktiv kommune som står for rimelige kommunale leiligheter, og som jeg viste til i debatten så har mange byer – særlig de tyske – en stor grad av selvbygging. Da Berlin opplevde krise for noen år siden var det nesten ingen kommersiell boligbygging. All boligbygging skjedde i regi av «baugruppen» som var frittstående grupperinger av likesinnede som engasjerte reguleringsarkitekt og hoppet over utviklerleddet. I Hamburg har kommunen plikt til å stille tomter til rådighet for slike initiativ. Nå har byråd Hanna E. Marcussen tatt til orde for mer selvbygging, og det er da å forvente at byrådet følger opp med strategiske tomtekjøp for å realisere denne ambisjonen. Men vi trenger 100 Arild Eriksen-er for at dette skal monne.

Tid for arkitektopprør

La oss dreie debatten om nyliberalismen versus modernismen og ta den ut fra akademia og over til praksis. Det er på tide at arkitektene selv kommer på banen. En arkitektnabo av meg fortalte at på arkitektkontoret han jobbet stemte rundt 30 prosent på Rødt. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et uttrykk for avmakt. Mesteparten av arkitektkontorenes inntekter kommer fra private utviklere, og da oppstår det en schizofren situasjon der man må bukke og neie for kapitalen i arbeidstiden, og redde verden på fritiden.

Det er flere veier ut av dette.

1) Ambisiøse arkitektkontorer kan opprette sitt eget utviklingsselskap. Powerhouse Company, med base i Rotterdam og Oslo, gjør det. Anders Lendager Group fra København var så misfornøyde med konservative entreprenører at de også – riktignok foreløpig i liten skala – selv oppfører sine boliger med gjenbrukte materialer.

2) Vi ser også en trend – som Brochmann tidligere har skrevet om, der arkitektkontorer som Grape, Rodeo, Mad og KrohnArk utvider virksomheten sin gjennom å tilby nabolagsfunksjoner og iscenesette offentlige debatter. På Fyret TakeOver nylig lente en arkitekt seg fram og spurte Grapes Geir Elgvin om hva Grape architects egentlig drev med, underforstått så var det i hvert fall ikke ved å tegne bygg slik andre gjorde. Men Grape architects går så det griner.

3) De større arkitektontorene kan også si NEI til oppdrag fordi rammene for prosjektet ikke skaper nok kvalitet. Utviklerne løper i flokk, og hvis noen arkitektkontorer får stempel på seg som krevende, så kan det paradoksalt nok føre til at de får flere oppdrag. Hvis man i tillegg da er kjent som de flinkeste i klassen på områder som er etterspurt av utviklerne – slik Mad arkitekter er på gjenbruk og Rodeo er på medvirkning – vil et nei føre til at arkitektkontorenes avmakt transformeres til motmakt.

I Thomas Mathisens klassiske aksjonsteori fra 1970-tallet, transformeres avmakt til motmakt gjennom arenautbrytning. Man gjør noe makten ikke forventer seg. Arkitektene kan gjerne drømme om en annen verden, men uansett ambisjoner er det første skrittet til motmakt å endre sin egen praksis.

Walk the talk.