Tomme tønner romler mest

«Spede spira lyt få stå», skrev Einar Skjæråsen poetisk en gang. Jeg skal derfor unngå å trampe på Schnells forkrøplede lille intellektuelle buskvekst slik at den kan bli til noe. For alle husker vel den stygge andungen som ble en vakker svane. Jeg har mine tvil om at det befinner seg en ny Marx inne i Schnell, men det skal ikke stå på meg.

Men la oss først rydde opp i denne debatten. Schnell svarer ikke på min avvisning av hans merksnodige kritikk av Jane Jacobs. Det tar jeg som et bevis på at han allerede nå angrer dypt på å trekke Jane Jacobs inn i sin kritikk. Schnell begikk rett og slett en intellektuell blunder. Derfor lar vi henne fremdeles få ligge i fred på æreslunden.

Så var det teoretikerne da. Jeg har aldri tatt David Harvey til inntekt for mitt syn. Hvis Schnell leser min tekst uten forsmådd raseri, skriver jeg at Harvey en gang kalte postmodernismen for kapitalismens glidemiddel, men at hans kritikk av postmodernismen i hvert fall er interessant å diskutere. Schnell skal altså få lov til å ha David Harvey for seg selv.

Så er det Edvard Soja som i sin bok «Postmodern Geographies» (1989) forsøker å oppdatere den kritiske teorien ved å løsrive den fra marxismen. Men i motsetning til Schnell er han «convinced that too many opportunities are missed by dismissing postmodernism as irretrievably reactionary” (s.5). Soja plasserer seg selv som postmodern left, men dette er altså en posisjon som Schnell ikke er villig til å anerkjenne. Da er han dømt til å rote rundt på den intellektuelle skraphaugen for å finne kasserte begreper som på mirakuløst vis kan gi ny mening. Lykke til.

Så var det denne fortærende kapitalismen da. Schnell hevder jeg brukte metaforen «å få tannkremen tilbake på tuben» for å stille spørsmålstegn «med fraværet av sosiale sider ved byutviklingen». Mitt poeng er at en sosial politikk kun kan utformes på bakgrunn av en presis analyse av gjeldende produktivkrefter, det vi geografer er lært opp til å kalle å kalle post-fordisme. Det er en stor ære at Schnell gir meg ansvaret for å ha innført den nyliberale byen for 40 år siden, men han kan bakgrunnsteppet like godt som meg.

Globaliseringen på 70-tallet gjorde at nasjonalstatene trakk seg tilbake, industrien flyttet til lavkostland, og byene ble overlatt til seg selv. De utviklet seg da til det Harvey kaller «the entrepreneurial city» som strategi for å unngå massearbeidsledighet. Hvis Schnell mener at alt som er skjedd siden jappetiden er en sammenhengede misere utført av grådige kapitalister for å gjøre livet surt for vanlige folk, så er han i godt selskap med 68-erne som på 1980-tallet hevdet at det nå var radikalt å være konservativ fordi nyliberalismen truet med å ødelegge velferdsstaten.

Da Berlinmuren falt i 1989 markerte det slutten for drømmen om at en annen verden var mulig. Det markerte et vannskille i den intellektuelle tenkningen, og flere av de franske postmodernistene – inklurdert Gilles Deleuze – begynte da å se på muligheter for å utnytte den «schizofrene» kapitalismen. Hvilke muligheter gir dagens økonomiske system for å gjenerobre retten til byen?

Schnell og jeg stiller det samme grunnleggende spørsmålet, og har det samme målet om alles selvfølgelige rett til å utfolde seg i byen. Den store forskjellen på oss er at jeg aksepterer nå-tilstanden og som Espen Askeladden ser etter muligheter for å gjøre samfunnet bedre, mens Schnell låser seg inn på gutterommet sitt og nekter å komme ut før vi har fått en annen verden. Hvilken strategi ville du som leser valgt?

La oss også for denne gang forlate Los Angeles, som de innfødte gjerne liker å kalle La La land. Jeg vil kun anbefale Schnell å lese den britiskfødte arkitekturkritikeren Reyner Banhams hyllest til Los Angeles i boka «Los Angeles – the Architecture of Four Ecologies» (1971). La oss heller snakke om vårt Oslo. Ta et fenomen de senere år som Schnell burde heie på.

Etter at kommuneplanen i 2015 la opp til å fortette Nedre Grefsen eksploderte befolkningen og vi fikk på mange måter et opprør nedenfra fra innbyggerne som ville være med på å bestemme byutviklingen. Dette opprøret er det bare å heie på. Postmodernismens credo er jo å gi stemme til de stemmeløse. For modernismen var medvirkning noe herk. Men det vi nå ser er en gradvis modning mot et planinstitutt som håndterer kompleksitet der både planleggerne (offentlige), gjennomførerne (private) og befolkningen blir hørt. Det tar jeg som bevis for at den nyliberale byen kan utvikles i en sosial retning.

Generasjonsoppgjør gjør at verden utvikler seg videre. Vi urbanister parkerte 68-erne på hvilehjem i 1989 i en utgave («Trette menn») av tidsskriftet f.eks. og deretter laget vi et temanummer om urbanitet for å vise vårt politiske program. Schnells «postmoderne modernisme» snubler allerede i sammenstillingen av to begreper som ikke lar seg forene. Hvis han vil forsøke å ta postmodernismens kritikk av modernismen på alvor, og lage en ny syntese må han i det minste være så innovativ at han finner et nytt begrep på samme måte som vi fant urbanismen.

Det er fristende å rope på prof. emeritus Karl Otto Ellefsen for å hjelpe Schnell. Han har gjennom hele sitt liv forsøkt å lage oppdaterte kritiske teorier rundt samtidens byutvikling. Schnell og jeg spør: Hvilke muligheter gir dagens økonomiske system for å gjenerobre retten til byen? Svarer du Karl Otto?