Universell utforming vs. tilgjengelighet – hvorfor tilgjengelighet ikke er universelt

I motsetning til universell utforming innebærer tilgjengelighet en tilpasning eller tilrettelegging, som oftest for en bestemt brukergruppe, som en rampe for rullestolbrukere.

Se for deg Oslos nye trikker. Der kan en forelder med barnevogn trille rett inn på trikken, og en rullestolbruker kan kjøre på uten å måtte be om hjelp eller at en rampe foldes ut. På lik linje med andre passasjerer trenger de verken assistanse eller spesialløsninger for å komme på trikken. Dette er universell utforming! På et tog med trapper, derimot, må en rullestolbruker ha assistanse for å benytte en rampe eller heis for å komme på. Dette er tilgjengelighetstiltak, og løsningen er definitivt ikke universell.

Tidligere brukte også jeg universell tilgjengelighet og universell utforming om hverandre uten å reflektere over det. I 2014 var jeg komitémedlem i Standard Norge og hadde en replikk i et møte. Etter å ha sagt «universell tilgjengelighet» en rekke ganger, ble jeg korrigert. Jeg forsto ikke riktig hva jeg sa som var feil. Det måtte en grundig forklaring til før jeg forsto at forskjellen er åpenbar.

Det var den amerikanske arkitekten Ronald Mace som i 1993 definerte uttrykket universal design. Mace var selv rullestolbruker og så behov for et verdibasert designbegrep, fordi spesialløsninger som skulle gi tilgjengelighet – altså accessibility – ofte resulterte i at brukerne ble eksponert, og dermed stigmatisert. Ved å fokusere på én bestemt brukergruppe ble ikke løsningen en integrert del av designprosessen, men ofte en tilføyelse til slutt. Den ga gjerne tilgjengelighet kun for gruppen den var ment å skulle løse tilgjengelighet for. Maces mål var å få til en designprosess der hovedløsningen skulle kunne benyttes av alle mennesker uten behov for annen tilrettelegging.

Fortsatt er det dessverre en ganske vanlig oppfatning at universell utforming handler om tilrettelegging for rullestolbrukere, med rampe, terskelfri dør og kanskje en døråpner. Men det handler i bunn og grunn om hele befolkningen med variasjoner i funksjonsnivå! Overordnet dreier det seg om fem grupperinger av funksjonsnedsettelser, og både synlige og usynlige handikap: nedsatt bevegelse; nedsatt syn; nedsatt hørsel; kognitiv svikt; og miljøhemning. Alle mennesker vil i løpet av livet oppleve å ha nedsatt funksjonsevne. En universelt utformet løsning skal favne alle.

I arbeid med verneverdige bygninger kan det være avklarende å skille mellom tilgjengelighet og universell utforming. Regelverket om universell utforming i TEK 17 er ikke beregnet på gamle bygninger og kan vise seg å være nærmest umulig å oppfylle i en mange hundre år gammel bygning. Likestillings- og diskrimineringsloven åpner for unntak dersom vernehensyn tilsier det. Det er da tilgjengelighet kommer inn i bildet, for det er et uttalt mål fra kulturmiljømyndighetene at offentlige, historiske bygninger skal være tilgjengelige for flest mulig i størst mulig grad.

Likevel: Målet må alltid være å oppfylle de syv prinsippene som ligger til grunn for universell utforming; det handler om menneskeverd! Det innebærer blant annet at tilgjengelighetsløsninger skal være brukbare, fleksible, tilgjengelige og intuitive å bruke for personer med ulike ferdigheter og grad av mobilitet. Dersom tilgjengelighetsløsningen oppleves likestilt med hovedløsningen og likeverdig å bruke, har man langt på vei klart å oppfylle målet.