Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Unødvendige avsporinger i arkitekturdebatten
La oss møtes til en diskusjon om estetikk, folkehelse og bærekraft. Men vær så snill, kom med saklige argumenter.
Av Embla Eskilt Hagalisletto
La oss møtes til en diskusjon om estetikk, folkehelse og bærekraft. Men vær så snill, kom med saklige argumenter.
Av Embla Eskilt Hagalisletto
Embla Eskilt Hagalisletto er student, styremedlem i Arkitekturopprøret Norge og leder av Arkitekturopprøret Bergen.
Det er fascinerende å se hvordan arkitekter og utbyggere gang på gang prøver å svartmale Arkitekturopprøret. Arkitektstudent Magnus Ravlo Stokke skrev senest på fredag et debattinnlegg hvor han sammenlikner oss med hunder:
«De logrer med halen, piler rundt, helt uredde for hvor de løper, hvem de tråkker på tærne, de sniffer ivrig på alt og bjeffer i vei. Det er søtt og en viktig del av frileken, men etter hvert må de lære seg både apport og sitt – for da får de godbit!»
Så trekker han fram innlegget til Simen Høseggen (medlem av AO), og hevder at han «tegner et bilde av arkitekter som autoritære». Det Stokke derimot ikke nevner er at Høseggens artikkel var et tilsvar til Nancy Jøssangs innlegg «La oss ikke gjøre Bergen til en kopi av Trumps estetikk».
Her skriver hun om at Trump har satt klassisk arkitektur på den politiske agendaen og at «det er interessant å merke seg hvordan klassisk arkitektur er blitt en kampsak for autoritære skikkelser over hele verden.»
Så vidt jeg forstår er dette et forsøk på å svartmale Arkitekturopprøret gjennom å antyde at fordi Trump liker klassisk arkitektur, er også dette opprøret autoritært.
Mange gir uttrykk for at debatten om stygt og pent er en banal debatt. Derfor bør ikke dette diskuteres. Spørsmålet om stygt og pent er derimot alt annet enn banalt. Arkitekturopprørets stemme har rot i et mye dypere tema: nemlig hvordan vi ubevisst responderer på omgivelsene.
Det finnes både undersøkelser og forskning som viser en gjennomgående preferanse for klassisk arkitektur. Denne informasjonen kan vi dele inn i tre ulike lag.
Det første handler om hva vi mener om et bygg, altså om vi synes det er stygt eller vakkert. I en folkeundersøkelse gjort av NRK svarte 87 % at de foretrekker tradisjonelle bygg, mens 9 % foretrekker moderne (modernistiske) bygg. Det var 84 188 som stemte i denne undersøkelsen.
Det andre laget handler om hva skjer når øynene betrakter disse byggene. I Cognitive Architecture viser forskerne Ann Sussman og Justin B. Hollander til undersøkelser hvor de ved hjelp av eye-tracking kan avdekke hvilke bygg som fanger vår oppmerksomhet. Et av resultatene var at vi tenderer å unngå blanke fasader og bygninger laget av glass. Sussman og Hollander forklarer konsekvensene av at arkitekter ikke tar dette i betraktning: «streets become ‘avoidant’, less walkable, and more stressful for our nervous system to take in».
Dette leder til det tredje laget, som handler om hva som ubevisst skjer i oss når vi betrakter et bygg. Biofili er sentralt med tanke på dette, og handler om menneskets behov for å være nær naturen:
«Studies show that experiencing nature and its visual complexity, even for a few minutes, even represented in a painting or photograph, reduces stress and has other benefits». (Sussman & Hollander, 2014, s. 141).
Klassisk arkitektur har mange naturlige elementer. Eksempler på dette er hierarki, da særlig gjennom tredeling (inspirert av menneskekroppen, med bein, overkropp og hode), fraktaler og ornamenter (inspirert av planter), naturlige proporsjoner (som menneskekroppen), organiske former i buer og søyler (som kan minne om trær) og en ordnet kompleksitet. På denne måten legger stilarten til rette for at vi skal oppleve et visuelt velbehag i byggene vi omgås.
Mens klassisk arkitektur i sin natur er naturlig, er modernismen svært unaturlig, fordi den nettopp bryter med disse prinsippene. Modernismen legger opp til et kaotisk, uproposjonalt og forvirrende uttrykk. Det er vanskelig å «lese» bygg som strider mot vår egen natur, når vi ubevisst søker gjenkjennelse i omgivelsene.
På denne måten er det modernistiske formspråket i utgangspunktet fremmedgjørende for mennesket. Dette alene kan selvfølgelig ikke forklare hvorfor vi opplever et bygg som stygt eller pent. Likevel er vår innebygde biologiske respons noe som må tas i betraktning i byutviklingen.
Bærekraft blir ofte tatt opp som et motargument for klassisk arkitektur. Det gjør også Jøssang. På konferansen Beauty and Ugliness in Architecture hadde Michael Diamant en forelesning om bærekraft og arkitektur. Hovedargumentet var følgende: Det mest bærekraftige er å bygge bygninger som folk ønsker å bevare. Bygninger som ikke bare er funksjonelle, men også bærer estetiske verdier, vil generelt få en lengre levetid enn bygninger som ingen ønsker å «gjenbruke».
I artikkelen til Jøssang skriver hun at vi må «la Bergen være et forbilde som ikke faller for fristelsen til bare å se bakover når vi faktisk må bygge for fremtiden». Alle vi i Arkitekturopprøret Bergen er studenter. Det tegnes i klassisk stil på NTNU, fordi studentene har fått mulighet til å velge. Og av AO Norge sine titusenvis av følgere, er flesteparten under 30 år.
Det er noe hyklersk ved å hevde at man forsvarer framtidens arkitektur, når man totalt overser meningene til oss som er unge. Hvem er det egentlig som skal få ha definisjonsmakt over hva som er arkitektur «for vår tid»?
Det finnes mange grunner til at man både kan og bør se tilbake til fortiden, for å skape god arkitektur for framtiden. Klassisk arkitektur har hatt flere renessanser, og mye tyder på at en ny renessanse nå er på gang.
Vi opplever gang på gang både forenklinger og unødvendige avsporinger i arkitekturdebatten. Dette er særlig uheldig med tanke på at debatten også handler om folkehelse.
La oss møtes til en diskusjon om estetikk, folkehelse og bærekraft. Men vær så snill, kom med saklige argumenter.
