Meninger / Debatt
Offentlige anskaffelser: utfordringer og muligheter for forbedring
Av Anette Søby Bakker
Kirkelig fellesråd i Oslo kaster bort penger og ødelegger arkitektur på Uranienborghøyden, skriver arkitekt Aina Dahle.
Kirkelig fellesråd i Oslo kaster bort penger og ødelegger arkitektur på Uranienborghøyden, skriver arkitekt Aina Dahle.
Tiltaket er bestilt og betalt av Uranienborg menighetsråd og dertil godkjent av Plan- og bygningsetaten i Oslo. Så hvorfor rive? Årsaken er å finne hos biskopen som har fulgt riksantikvarens råd som savner forankring i arkitekturteori- og historie og forståelsen av disse og som mener at arkitekten ikke har fulgt deres anvisning.
Det er både sant og ikke sant. Her har arkitekten veiet etikk mot estetikk, integritet mot respekt. Arkitekten har fulgt anvisningen om «høyverdige materialer» i pakt med prosjektet ellers (kryptprosjektet) som binder kirke, kor og krypt sammen i ett arkitektonisk grep ved hjelp av ramper (i kirkerommet utført i tre), ellers i jernbetong, modernitetens material som har bærekraft og økonomisk potensial i vedtaket om det grønne skiftet som har ett overordnet mantra: å ikke rive det bestående, heller ikke bruke importerte materialer fra lavkostland med fare for bruk av barnearbeid.
Til sammen handler dette om å finne den arkitektoniske løsningen for en universelt utformet inngang til en kirke som i hele sin eksistens ikke har vært tilgjengelig for dem som ikke kan bevege seg i trapper. Derfor rampe. For gående som for rullende, en løsning som gir retningsendring og ny retning: inn i kirkerommet mot korset på alteret. Som en av de mange forslag som arkitekten utarbeidet underveis til målet. En vandring Riksantikvaren var sammen med arkitekten om. Også kunnskapen om at monumentalrampen var en salderingspost i byggeregnskapet, og var med i alle forsøk på reduksjoner i en trøblete sluttfase.
Monumentalrampen med meglere og pyloner er en arkitektonisk fortolkning av gotikkens karakter, i pakt med Eisenacher-regulativet av 1861, utført i materialer som tilsvarer forbildet Christuskirche (1864) i Hannover. Materialet i kirkens yttervegger (blank tegl i teglets egenfarge) gjentas ikke på bakken eller i noen detaljer.
Christuskirkches teglvegger reiser seg i én bevegelse opp fra det steinsatte plassgulvet med gatestein av grå granitt. Arkitektens første forslag til å løse høydeforskjellen mellom kirkegulvet og plassen foran Uranienborg kirke (i dag en gate med parkerte biler) på tilsvarende måte, ved å løfte plassgulvet i en halvsirkelformet stigning satt med gatestein som i mange europeiske byer, bl.a. Hannover, ble blankt avvist av både By- og Riksantikvar. Byantikvaren med sin godkjenningsmyndighet for Uranienborg kirkes utvendige arealer, har senere godkjent dagens løsning som ble langt mer kostbar enn arkitektens første idé med å løfte terrenget opp til skilthuset.
KfiOs foreslåtte tiltak måtte, før noe rives, bli godkjent av PBE. Tiltaket er et stort og makabert inngrep som ødelegger et arkitekturverk og handler om sløsing av penger. Slikt kan ikke biskopen godkjenne. At biskopen slavisk fulgte Riksantikvarens råd i utgangspunktet, er egentlig den store feilen her. Særlig når begge parter visste om og nå vet om KfiOs vanskelige økonomiske situasjon. Å rette baker for smed blir feil og: Å kaste arkitekten under bussen er blitt altfor enkelt.
Hvor er rommet for samtale og samhandling? Også i kirkelige kretser?
Meninger / Debatt
Av Anette Søby Bakker
Meninger / Debatt
Av Anders Rubing
Meninger / Debatt
Av Maria Inês Correia
Meninger / Debatt
Av Paul Grøtvedt
Meninger / Debatt
Av Torgrim Landsverk
Meninger / Debatt
Av Rune Ramfelt