Utdaterte natursyn

Harmoni og kaos

Som et alternativ til det menneskesentrerte natursynet, lanserte økofilosofen Arne Næss konseptet dypøkologien på 1970-tallet. Næss’ ideer går ut på at alt liv har en verdi i seg selv, og at den menneskesentrerte utnyttelsen forstyrrer harmonien og den naturlige balansen i naturen.

Motsvar kan man finne blant filosofer med en mer antroposentrisk tilnærming. Harmonien i økofilosofenes teorier har aldri eksistert, ifølge den slovenske filosofen Slavoj Žižek. Naturen er ifølge ham kaotisk, tilfeldig og urettferdig. Menneskets påvirkning, eksistens – og avfall – kan også ha blitt en så essensiell del av økologien, at å fjerne det fra jordens overflate vil kunne få kritiske følger.

Nedbygging

På starten av 1900-tallet var, ifølge Miljødirektoratet, omtrent 50% av det norske fastland regnet som villmarkspreget natur. Dvs. at det defineres som arealer som ligger fem km. eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. I 2018 hadde disse arealene blitt redusert til 11,5 %. Vi bygger igjen, sprenger og endrer naturen, med hus, hytter, høyspentledninger, flatehogst, vannkraftutbygging og veier. Ifølge NINA er 30 % av norsk skog ikke vært utsatt for flatehogst og bare 1,6 % av skogen defineres som urskog.

Verdi i naturen

Natur blir systematisk klassifisert etter økonomisk verdi, som i stor grad styrer måten vi setter verdi på naturen i dag. På tross av utnyttelsen for profitt har vi lært å forelske oss i naturen også. På slutten av 1700-tallet argumenterte den tyske geografen og naturalisten Alexander von Humboldt for at naturen også måtte oppleves gjennom sansene, og ikke bare klassifiseres og sorteres.

Naturvern som konsept ble senere til gjennom de amerikanske naturforfatterne Thoreau, Emerson og Muir på 1800-tallet. Også våre norske folkeeventyr smeltet sammen natur og kultur.

Natur og arkitektur

Halvor Vreim skriver i introduksjonen til boka Trearkitektur at vi i hele husbyggingens historie har forsøkt å gjøre oss mindre og mindre avhengig av naturen. Christian Nordberg-Schulz bygger delvis videre på denne ideen med sine beskrivelser av rydningens oppgave i skogen, både i bøkene Stav og Laft og Minnesjord.

Det er i rydningen at naturen blir ordnet for oss, og gir oss plass til livene våre i naturen. Den kan ikke foregå i det uendelige feltet som er skogen, men det er i rydningen vi finner vår orden i det naturlige kaoset, til å få feltet på tilstrekkelig avstand og lage et sted.

Vi kommer ikke unna et verdenssyn med mennesket i sentrum, siden det vestlige verdenssamfunnet primært er bygget på en ide om kontinuerlig vekst og vår egen grådighet. Vi må også distansere oss fra naturen for å skape vårt eget liv, og organisere oss selv inn i kaoset (rydningen). Det er selve denne distanseringen som kanskje har gjort oss blinde for hva vi påfører naturen, og at vi fortsatt ser på den på som uendelig ressurs. 

Istedenfor å opprettholde vår romantiske ide om natur som ur-natur og noe uberørt, uendelig i både utstrekning, areal, energi og økonomisk verdi, så bør vi innse at vi i stor grad har vært med å forme, påvirke og utarme naturen. Dette fordrer at vi forholder oss til den på en ny måte. Hvordan vi utnytter den i form av naturressurser. Tar vare på den gjennom vern og forvaltning. Oppholder oss i den. Definerer vår plass i den. Hvordan vi snakker og skriver om den. Og ikke minst hvordan vi forholder oss til den når vi som arkitekter skaper i den.