Veneziacharteret: Det er ikke til å tro

I korthet hevdes at Veneziacharteret lenge var det rådende dokumentet innen moderne kulturminnevern, der ideen om kontrast stod sterkt og legitimerte for eksempel mange av de arkitektoniske/miljømessige katastrofene vi er dømt til å leve med. Dette er en klar, muligens bevisst, feiltolking og/eller misforståelse av charteret, misforståelser som kan ha rot i en oversettelse til norsk fra år 1990 i Stephan Tschudi-Madsens tid som riksantikvar.

I lengre tid har jeg studert Veneziacharteret nøye, og jeg var sterkt involvert i en revidert oversettelsen til norsk i 2003 som jeg har redegjort for i artikkelen «Veneziacharteret på norsk» (Fortidsvern 4/2014). Videre er tankegodset derfra tungtveiende i artikkelen «Noen ord og begrepet om tilpassing» (Fortidsminneforeningens årbok 2017).

Også Morten Stige og Siri Hoem drøfter «Rekonstruksjon og tilpasning» i lys av charteret med en artikkel (Arkitektnytt 25.november 2010) i lys av charteret. Venezia-charteret er dessuten en viktig referanse for det grundige Washington Charter fra 1987, som behandler vern av historiske byer og byområder. Med dette grunnlaget tilbakeviser jeg at sterk kontrast legitimeres av Veneziacharteret som først og fremst behandler restaurering av eksisterende bygninger.

Bare én av de 16 artiklene behandler innpassing av nye bygninger i verneverdige områder. Det heter i artikkel 14 at «Historiske områder må vies spesiell omsorg for å bevare sin integritet, sikres renovering og vedlikehold, og at områdene kommer til sin rett i samsvar med deres betydning. Konserverings- og restaureringsarbeider som utføres her, bør hente sin inspirasjon fra prinsippene som er uttrykt i artiklene foran».

Artikkel 9 er den eneste som inneholder noe nær ønsket om kontrast med formuleringen «Ved rekonstruksjon som bygger på antagelser, skal alle tilføyelser innordnes i den arkitektoniske komposisjon og bære preg av vår tid». I dette ligger et krav om tilpassing og underordning – å bære preg av vår tid er ikke det samme som stor kontrast.

Men det sies i artikkel 11 at «Gyldige bidrag fra alle epokene for oppførelsen av et kulturminne må respekteres, da enhetlig stil ikke er et mål for restaurering» (ekvivalensprinsippet). Dette suppleres i artikkel 12 med at «Elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene». Og i artikkel 13 heter det at «Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverkets, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene».

Å utlegge disse formuleringene som et krav om sterke kontraster er både kunnskapsløst og unødig polariserende.

Derimot kan det sies med litt andre ord: Veneziacharteret legitimerer en harmonisk ulikhet, en balanse, mellom gammelt og nytt. Kravet er at de historiske spor som danner det historiske forløp – og med det historisiteten – må være fattbart.

Å hevde – som Mydland gjorde i Levanger – at Veneziacharteret med sine innsiktsfulle formuleringer begynner å nærme seg pensjonsalder, er ikke til å tro!