Vi bør lytte til hverandre og ikke kun anta at vi vet hva den andre mener

Videre skriver Bull at «vi må slutte å late som interiørarkitektur kun handler om idé og form. Det handler også om materialforståelse, bærekraft, prosjektledelse og evnen til å samarbeide…».

Jeg er enig i at faget handler om alt det Bull nevner (og mye mer). Samtidig kjenner jeg meg ikke igjen i at utdanningene kun diskuterer idé og form – som om dette er løsrevet fra materialforståelse, bærekraft og egenskapen til å kommunisere/ samarbeide og så videre.

Slik jeg ser det bør selve kjernen i (ut)dannelsen av nye interiørarkitekter og møbeldesignere være at skolene evner å skape rom der studentene kan prøve/finne sin egen holdning, utfordres i å diskutere/reflektere egne idéer og øve formsans – gjennom nettopp å øve materialforståelse, diskutere bærekraft, møte annen kompetanse, samarbeide og kommunisere(presentere). 

Videre anklages jeg for å ha manglende virkelighetsforståelse og en unnvikende, respektløs holdning til CAD-undervisning. Dette er harde ord, særlig når de tar utgangspunkt i at Fredrik Bull tillegger meg en holdning jeg slettes ikke har.

La meg derfor en gang for alle presisere: Digitale verktøy er grunnleggende nødvendig for å utøve våre fag i 2025, men la oss samtidig ikke glemme at det er verktøy. Mitt poeng, som Bull evner å ta ut av kontekst og i tillegg snu på hodet, er at diskusjonen om masterutdanningenes innhold ikke må reduseres til kun å handle om hvilken programvare bransjen i dag etterspør.

I så fall svikter vi vår viktigste oppgave som er å utdanne selvstendige, kreative og kritiske utøvere. Robuste interiørarkitekter og møbeldesignere som skal evne å utfordre og utvikle et fag som er i kontinuerlig endring (at jeg ser faget i kontinuerlig endring blir av Bull feilaktig lest som at jeg ikke mener at studentene trenger å lære de program som brukes i dag). 

For å forsøke å unngå videre misforståelser vil jeg igjen understreke at digitalkompetanse er viktig, men det samtalen bør handler om er når og hvordan dette læres, og ikke minst hva vi legger i begrepet digital kompetanse. Debatten vi hadde handlet om masterutdannelsen (de 2 siste årene av et 5-årig studieløp). Diskusjonen om hvordan og når vi best bygger digital kompetanse er alltid viktig å ta og den må selvfølgelig også inkludere bachelorutdannelsen.

Vi på KHIO ønsker denne samtalen velkommen og er åpne for at vår tilnærming til digital opplæring stadig må prøves, diskuteres og utvikles (i samtale med både studentene og bransjen), men hos oss har vi valgt å legge opplæringen til bachelorprogrammet, samtidig som vi forutsetter at den enkelte student kontinuerlig øver for et stadig høyere ferdighetsnivå. 

Videre er det viktig for meg å forsøke å utvide forståelsen av begrepet digital kompetanse. Vår fremste mulighet og på samme tid største utfordring når det kommer til digitale verktøy er KI. Dette er en utvikling vi står midt oppe i, den går svært rask og ingen aner fult ut følgene eller mulighetene vi står ovenfor i morgen. KI utfordrer derfor også vår tilnærming til, og ikke minst vår forståelse av hva digital kompetanse er.

Å ta denne delen av den digitale kompetansen på alvor handler derfor ikke bare om å lære seg å bruke programvarene, men like mye om å vurdere/diskutere det verktøyet man bruker eller styres av. Dette er en øvelse og en diskusjon ingen av oss bør ta lett på.

Selv om jeg mener meg både feilsitert og misforstått av Bull, er jeg glad for at han tar opp diskusjonen rundt digital opplæring. Denne vil jeg ta med videre inn i lærerkollegiet, i møte med studentene og gjerne i samtale med de andre skolene og bransjen. En god nyansert diskusjon som evner å gi plass til flere perspektiver som kan gjøre oss bedre (både med tanke på å bruke og diskutere digitale verktøy), ønsker vi selvfølgelig velkommen.

Bull fortsetter sitt innlegg med å etterlyse konkrete tiltak som «fellesfaglige standarder, tydelige krav til utdanning og reell dialog mellom institusjonene». Jeg er usikker på hva Bull mener med dette, og tar høyde for at jeg misforstår hans hensikter, men om det betyr en strammere regulering av studieplaner med mål om at skolene skal bli mer like og kun utføre «bransjens bestilling», er jeg sterkt uenig. Faget er etter min mening ikke tjent med det – aller minst bransjen og samfunnet.

Når han etterlyser en reell dialog mellom institusjonene så kan jeg ikke være uenig i det. Dialogen mellom skolen og studentene, mellom skolene, mellom utdanningene og bransjen kan alltid bli bedre. Samtidig mener jeg at hensikten med en bedre dialog ikke er at vi skal bli like, men bygge hverandre sterkere – det skjer best ved at vi bidrar ulikt, utfordrer hverandre, men også at vi lærer av hverandre.

Utdanningene og bransjen står i et gjensidig ansvarsforhold mht hvordan vi utfordrer hverandre, lytter til hverandre og slik sikrer en stadig utvikling av faget.

Fredrik Bull understreker at «vi trenger en utdanning som speiler virkeligheten – ikke bare idealene». Jeg er ikke uenig i det, men forutsetter samtidig at vi ikke kun er et speil. Våre studenters idealer er nettopp det som skal forme og bevege virkeligheten!

Bulls innlegg har overskriften; «IARK-studenters utdanning – i et vakuum mellom kunst og praksis». Jeg opplever at kunstbegrepet også i debatten tidvis ble brukt som et bevis for at man ikke er relevant eller i kontakt med virkeligheten. Slik jeg ser det har alle kunstformer det til felles at de står i et klart forhold til sin tid, sitt samfunn. Enten som et resultat av, en reaksjon på, på tross av eller som en kommentar til det samfunn og den samtid kunsten er en del av.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig for meg å se kunst som annet en samfunnsorientert. Å ikke kun se etter, men bevisst søke en kunstnerisk verdi i våre fag er etter min mening å ta det vi gjør på alvor. Det hindrer oss ikke i å møte virkeligheten – tvert imot.

Videre er jeg enig med Bull i at debatten var en god start og et steg i riktig retning, men tror samtidig at vi fremover med fordel kan søke samtale fremfor debatt. Samtalen som form bygger på en gjensidig åpen innstiling til at motparten kan endre ditt syn på saken; studenten-læreren-utdanningsinstitusjonene-bransjen-samfunnet (bytt gjerne rekkefølge).

Da bør vi først lytte til hverandre og ikke kun anta at vi vet hva den andre mener.