Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer

Hage er et svar på deres invitasjon til vårt arkitektkontor om å lage en enkel midlertidig paviljong som en start på denne byutviklingsprosessen. Et midlertidig sted, hvor folk kan møtes. Det var bestillingen. Vi skjønte allikevel fort at vi ikke anbefalte å bygge et midlertidig bygg, men i stedet satse på å bygge noe solid og varig. Noe som er permanent og av svært høy kvalitet.

En felles hage, omkranset av en mur. Med planter. Et bord å sitte ved og et tak til beskyttelse.

Etter hvert vil så Hage endres fra å stå alene, til å bli et intimt byrom, fullstendig omringet av bygårder.

Inspirasjonen for prosjektet er ikke Mies van der Rohes (svært vakre) paviljong i Barcelona, slik det er hevdet. Vi må nok lengre tilbake i tid: Siden mennesket begynte å lage byer, har det å lage gode offentlige rom vært viktig. Plasser og torg. Steder der vi mennesker møtes og utveksler ideer. Dette er fundamentet i ethvert samfunn. Et basisbehov.

Vi har i starten av planleggingen derfor diskutert historiske byrom: Det greske agora, det romerske forum eller persisk maidan som man for eksempel kan finne i nydelige Isfahan. Helt vesentlig i diskusjonen var også Central Park i New York, som ble opprettet utenfor byen, ute i landskapet, lenge før skyskraperne kom. Eller det historiske Foundling Hospital i London – Parken hvor voksne kun har adgang i følge med barn. Omkranset av en teglmur. Ute av Londons støy.

Hage er naturlig nok veldig mye enklere, siden den er bygget med et beskjedent budsjett.

Vårt prosjekt henter også mye av sin inspirasjon fra middelalderbyen Lund selv. Det historiske sentrum har jo nettopp har mange slike høye teglmurer og vakre indre hager og gårder. Vi sa til oss selv: Hva hvis en liten bit av det historiske Lunds DNA rømte? Slo rot her ute på jordet?

Murer er bra. De gir le for vind og de samler varmen fra solen. De danner mikroklima og beskytter vekster. Så definerer de et sted. Her er du, vi passer på deg.

Selve muren er utviklet sammen med og oppført av tradisjons håndverkere knyttet til Katedralens i Lunds restaureringsarbeider. En vakker (historisk) lagerbygning fra en gammel syltetøyfabrikk hadde dessverre blitt revet, men vi fikk takk i denne teglsteinen. Over 50 000 stykker av dem.

Etter å ha studert nøye ulike historisk murverk i Lund, lot vi diskusjonen med håndverkerne ha siste ordet for utføringsteknikk når det skulle mures.

Taket som utgjør inngangspartiet til Hage, gir deg ly for regnet og under er et kjempestort langbord hvor folk kan samles. Hele familier kan her spise og snakke sammen.

Vi valgte å utføre dette taket som et romfagverk, men med utrolig spinkle dimensjoner på stålet som så ble naglet sammen for hånd. Nagling av bygg er noe vi fort må 150 år tilbake i tid for å finne gode eksempler på. Eiffeltårnet selvfølgelig, men også alle våre vakreste historiske jernbanekatedraler.

Dette er også et håndverk som ikke finnes lenger.

Sammen med Pro Swede mekaniske verksted og Price Myers ingeniører fra London startet derfor et globalt detektivarbeid for å lære oss å nagle konstruksjoner. Å finne rett legering, utstyr og så videre. Til slutt ble det faktisk også laget en egen mobil smelteovn. Etter at Hage-prosjektet var avsluttet skulle man så restaurere takkonstruksjonen på Lunds 900 år gamle katedral. Den var av noe nyere dato, men viste seg å være – ja – naglet. Nå hadde man både håndverkere, teknikk og utstyr til å gjøre den jobben.

Det store spisebordet er laget av en stålbjelke som vi fant på kirkens lagerområde, to steiner fra Domkirkens eget steinbrudd og store planker fra Dinesen i Danmark.

Og så er det selve hagen: Den er foreløpig tom. Ikke fordi vi ikke skjønner at det skal planter dit, men fordi det tar tid å forstå dette rommet godt og hvordan det best skal beplantes og brukes. Denne våren kommer syv magnoliatrær. Vi har også tegnet et vannspeil. Benker langs muren er nå bygd ferdig og kom på plass denne uken.

Foreløpig blomstrer derfor lokale tistler og markblomster, vakkert det også. De skjuler flokker av fugler og én og annen hare.

Hage er dermed et prosjekt som handler om tid. Det søker ro, en pause fra både stress og hverdagen. Det strekker seg både langt tilbake i tid og forsøker å lære av de som bygde før oss, og å gi inspirasjon til de som skal bygge etter oss.

Til slutt et par ord om Arkitekturopprøret:

Jeg har helt siden jeg gikk på ungdomsskolen vært svært kritisk til hvordan vi bygger. Hvordan vi ødelegger med vår tankeløshet, mangel på innlevelse og kortsiktighet. Dette er faktisk en av grunnene til at jeg ble arkitekt.

Jeg synes også at kritikken fra Arkitekturopprøret er viktig, ofte riktig og svært velkommen. Produksjonssystemet for våre fysiske omgivelser er åpenbart i ulage. Folk har en dyp lengsel etter gode omgivelser som gir mening og trygghet. For mange oppleves det som vi mister den byen eller stedet vi kjente og var glad i. Det må både vi som arkitekter, men også som samfunn ta inn over oss.

Som arkitekter må vi også tåle denne kritikken. Det er resultatet av vårt arbeid som blir våre felles omgivelser. Det må og skal kritiseres.

Allikevel: Dette handler om så mye mer enn dårlige modernistiske arkitekter. Dette er først og fremst et kollektivt problem for oss som samfunn.

Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer.

Vi ønsker ikke å planlegge bedre. Vi ønsker ikke å bestille bedre bygninger. Vi ønsker ikke å bruke de beste arkitektene vi har. Vi ønsker i hvert fall ikke å bruke de beste unge arkitektene vi har. Vi har ikke råd til skikkelige materialer. Vi har ikke råd til håndverk. Vi bygger for mye og for stort når vi bygger, fordi ingen har tegnet verken bygget, tomta eller utearealet skikkelig. Vi bygger som om vi ikke hadde naboer. Vi ønsker ikke å bruke tiden det tar å tegne en vakker fasade.

Dette til tross for at vi har fantastiske materialressurser, gode håndverkere og en stadig større andel av befolkningen som ønsker seg vakre omgivelser og god arkitektur. Samtidig er det full klimakrise.

Som svar på dette har både Sverige og Danmark derfor utviklet visjonære, intelligente og fremsynte nasjonale arkitekturpolitikker.

Vi i Norge har en nasjonal transportplan. Og legger samtidig ned Byarkitekten i Bergen. Hva slags ambisjonsnivå er det?

Der Riksantikvaren på en helt utmerket måte passer på vår felles kulturarv, burde vi få en tilsvarende Riksbyggmester. En nasjonalt ansvarlig myndighet som kan ta tak i problemet og samle hele dette enorme feltet som driver med utvikling og produksjon av våre felles omgivelser.

I dag ligger ansvaret for dette spredd mellom en rekke departement. Riksbyggmesteren kunne jobbe overordnet med nasjonale mål og å rådgi kommunene våre bedre. Hjelpe oss alle til å gå samlet i en bedre retning. Til hva vi som samfunn skal ha som strategi. Hvordan vi bør prioritere når vi utvikler våre byer. Når vi bestiller, planlegger og oppfører våre felles rom og bygninger.

Mangelen på koherens på dette feltet er stor i Norge. Planprosesser og bygningsnivå henger ikke helt i hop. Hva som faktisk skal bli bygget til slutt finner ikke sin rolle i planprosessene. «Blir det fint?», er et spørsmål jeg har til gode å høre i en planprosess.

De fleste bygninger oppstår imidlertid derfor litt tilfeldig og som i et vakuum. Et tomrom der flyktig kapital, møter flyktig utbygger for å få produsert nok salgbart BRA i møte med generiske og ofte helt vage reguleringsbestemmelser. Dette er et vakuum der det ofte er få tanker om hverken mennesker, by eller offentlighetens behov.

Jeg mener at en annen hovedgrunnen til at det ofte går så galt er kulturell. Vi vet og kan alt for lite om vakre landskap, byer og arkitektur. Det er ikke pensum. Derfor bestiller heller ikke folk og kommuner vakre bygninger og steder.

Vi må lære våre barn og unge å se våre bygde omgivelser bedre. Vær gjerne glad i naturen, men vær også glad i stedet ditt. Det bygde resultatet av de som kom før deg. Et produkt av vår felles kultur.

Til slutt: Kan vi snart begynne å se mot et hyggeligere sted bortenfor denne uendelige terpingen på at modernister er idioter og det klassiske er det eneste svar?

Kan vi se for oss et samfunn som ønsker mer mangfold og ikke bare forbud mot stilretninger? Som er litte granne raust? Litt mer hyggelig?

Arkitekturen er et kontinuum. I tusener av år har vi formet våre omgivelser. Der utallige -ismer har kommet og gått i noen hundreår. Modernismen er bare én av disse.

Kanskje er det i stedet mere interessant å forstå de lange historiske linjene? Studere med glede alt det fine vi mennesker tross alt har laget rundt i verden gjennom årene? Dette prøver vi også å formidle til våre studenter.

Jeg personlig har heller ingen problemer med at man blant jugendbygårder i Elgesetergate her i Trondheim burde både la seg inspirere og tilpasse seg ordentlig til sin historiske kontekst. Eller hvis vi utvikler en ny bydel på Nyhavna i Trondheim så er det kanskje det klassiske urbane grepet med parisisk kvartalstruktur og med typologien bygård. Noe som er både velprøvd, vakkert og effektivt. Fordi det handler om et steds sjel.

Og skulle vårt kontor være så heldig å få tegne en av disse bygårdene, så forbeholder vi oss fremdeles retten til å tegne noe dere aldri har sett før!

Noe vakkert.

Innlegget er en delvis endret utgave av en tekst først postet på Brendeland & Kristoffersens Facebook-side.