Vi er alle arkitekter

Landskapsarkitektene har lenge følt på en slags undertrykkelse både på skolen og i bransjen, det var i hvert fall mitt inntrykk da jeg begynte på studiet for godt over tre år siden (skjønt, likte man kanskje ikke også å dyrke denne selvmedlidenheten av og til?). Vår tittel ble stadig glemt i annonseringer og presentasjoner. Selv i skolens navn var vi tilsynelatende ikke inkludert, det er ikke noe «landskap» i Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, ingen L i AHO.

«Men!» utbrøt (den i noens ører irriterende) språkentusiasten og klappet sine medstudenter tappert på skuldrene, vi er der likevel – man må bare lese mellom linjene!

I lengden ble det dog ganske slitsomt å stadig måtte lese mellom linjene, og denne trettende affære kunne jo så lett vært unngått om man bare hadde brukt arkitekt-begrepet slik det språklig ber om å bli brukt!

Mye har skjedd på tre år (ref. den mer eller mindre vellykkede utgaven av Arkitektur med Landskapsarkitektur som rendyrket tema, og ikke minst utdelingen av Jacob-prisen til Lala Tøyen), landskapsarkitektene er mer og mer i vinden, og flere og flere viser interesse for det jeg og mine medstudenter driver med.

Når man på fest får spørsmålet – for hundre-og-tyvende gang – «men...hva gjør egentlig en landskapsarkitekt?», er det nå heller med en litt unnskyldende dette-burde-jeg-kanskje-vite-mine, eller rett og slett med en genuin interesse for faget. Da kan jeg, for hundre-og-tyvende gang og med stolt holdning, si den innøvde setningen om at vi, vi tegner alt som er mellom byggene.

For arkitekturfeltet er enormt, så enormt at man har sett seg nødt til å dele det inn i tre hovedkategorier (bygg, landskap og interiør – jeg anser byplanleggeren for å være en del landskapsarkitekturfeltet, men arrester meg gjerne her), og flere underkategorier under der igjen (for eksempel hagearkitektur, også en del av landskapsarkitekturgrenen). Og med hver våre styrker utfyller vi hverandre.

For mens jeg skal bli landskapsarkitekt, skal Ingrid bli bygningsarkitekt – en vakker dag, når trappeformelen sitter som tatovert i våre panner, vil vi begge, men på hvert vårt vis, være arkitekter.

I begynnelsen av denne teksten introduserte jeg meg med rette som arkitekturstudent, men så stolt er jeg faktisk av fagfeltet mitt at jeg gledelig, og uten unntak, yter det ekstra åndedraget det tar å inkludere «landskap» når noen på festen spør meg hva jeg driver med. Det jeg håper på er at min venn Ingrid og de andre bygningsarkitekturstudentene en dag vil gjøre det tilsvarende for sin retning, like rakrygget og velartikulert (det er bare å holde tunga beint i munnen – åtte stavelser er ikke bare-bare når spørsmålet kommer litt utpå kvelden).

Forhåpentligvis vil den kommende generasjon landskapsarkitekturstudenter få slippe å lese mellom linjene, når det er innforstått at «arkitektur» i eksempelvis Arkitektur- og designhøgskolen rommer oss alle. Når jeg nå sender inn denne teksten til Arkitektur, er det i hvert fall slik jeg velger å tolke det: at jeg med min bakgrunn i landskapsarkitekturen har en like selvsagt plass i debattspalten som bygningsarkitekten – og fagfolk og studenter fra alle arkitekturdisipliner for øvrig.

Og det tror jeg de fleste av 2024 er enig i. Men for å unngå at våre inngrodde begreper blir et hinder, må vi huske å ta med oss språket når våre perspektiver utvikles.

PS: Ravlo Stokke, jeg skjønner hva du mener, og jeg er i belyste tilfelle enig i din anklage (og fan av analogien om Babylon!). Men én plass er jeg svært uenig, for arkitektur er også språk. Og liksom «vårt fysiske bygde miljø» må det stilles spørsmål ved.

PPS: Jeg har flere ganger gjennom lørdagskveldens lille skriveøkt (derav alle fest-referansene, muligens) trodd at jeg hadde satt mitt siste punktum for denne teksten, for så å innse at den med fordel kunne formidles enda tydeligere – det er som om ordene liksom utvikler seg i takt med tankene mine og stadig må tilpasses …

… Om dere skjønner hva jeg mener.