Meninger / Debatt
– Jeg er redd Brochmanns holdning til faget kan redusere landskapsarkitektur til kun det grønne
Av Max Gitenstein
Vi har kommet lengre enn dette, Gaute Brochmann!
Mange av oss har blitt bedt om å pynte litt på planen og fylle de grønne feltene med planter, etter at de «ekte» arkitektene har gjort programmeringen og design-jobben, skriver gruppelederne for landskap i Asplan Viak Øst til redaktør Brochmann.
Av Kristin Aarskog, Kaja Bonnevie, Geir Nummedal og Kathrine Omnia Strøm
Mange av oss har blitt bedt om å pynte litt på planen og fylle de grønne feltene med planter, etter at de «ekte» arkitektene har gjort programmeringen og design-jobben, skriver gruppelederne for landskap i Asplan Viak Øst til redaktør Brochmann.
Av Kristin Aarskog, Kaja Bonnevie, Geir Nummedal og Kathrine Omnia Strøm
Innleggsforfatterne er landskapsarkitekter MNLA og gruppelederne for landskap i Asplan Viak Øst.
Foto: ArkitekturGaute Brochmanns leder og forside i novemberutgaven av Arkitektur har satt en del landskapsarkitekt-sinn i kok. Max Gittenstein er bekymret for at Brochmanns holdning «kan redusere landskapsarkitektur til kun det grønne, og ikke det samfunnsansvaret som bør forbindes med landskapsarkitektur».
Riktignok tråkker Brochmann på en hel del landskapsarkitekt-tær når han sier at faget handler om planter, uten å følge opp med alt det andre faget også handler om. Mange av oss har blitt bedt om å pynte litt på planen og fylle de grønne feltene med planter, etter at de «ekte» arkitektene har gjort programmeringen og design-jobben. I Statens vegvesens tegningsstandard er fortsatt landskapsarkitektens jobb primært en såkalt O-tegning – også kjent som planteplan.
Men er vi ikke kommet lengre enn som så? Landskapsarkitektenes status har økt raskt de siste årene, så mye at Arkitekturtriennalen 2023 handlet om landskapsarkitektur, eller «Nabolag» som man kalte det. Brochmann skriver at det er en uting at grå landskapsarkitektur har høyere status enn grønn landskapsarkitektur, og det vil vi si oss enig i. Dette statusskillet handler kanskje om at det er nødvendig å poengtere at vi er mer enn de som fargelegger prosjektene med blomster.
Og nettopp derfor framstår fargeleggingsoppgaven på framsiden av Arkitektur som provoserende. På den annen side er det helt riktig at landskapsarkitekturen må bli grønnere, i ordets rette forstand, for å møte samfunnsutfordringene. Det er ingen andre som kan designe og bygge velfungerende grønne byer med et vell av økosystemtjenester like godt som landskapsarkitekter. Det som likevel ofte gjør prosjektene våre grå er tekniske krav til brannbiler, avfallsbiler, brøytebiler og driftsbudsjetter – i tillegg til oss selv da – som ikke alltid tar natur- og vegetasjonsaspektet i faget vårt på alvor.
Vi har en jobb å gjøre, den handler om å få inn de rette premissene for frodige prosjekter i tidlig fase og i reguleringsplanene. Vi må fargelegge reguleringsbestemmelsene grønne – slik at de lekre renderingene fra konkurranser og prospekter også kan realiseres når de grå detaljene og de grønne planteplanene skal designes.
