Meninger / Debatt
Pekefinger i København mot et Oslo 2.0
Av Espen R. Heggertveit
Vi lever ikke lenger i en verden der vi kan forfølge et bestemt skjønnhetsideal uten konsekvenser
Ressurssituasjonen skaper nye arkitektoniske skjønnhetsidealer, enten vi liker det eller ikke. Institusjonelle og økonomiske strukturer motarbeider imidlertid den uungåelige utvikling, skriver Søren Nielsen.
Av Søren Nielsen
Ressurssituasjonen skaper nye arkitektoniske skjønnhetsidealer, enten vi liker det eller ikke. Institusjonelle og økonomiske strukturer motarbeider imidlertid den uungåelige utvikling, skriver Søren Nielsen.
Av Søren Nielsen
Søren Nielsen er dansk arkitekt og professor ved Arkitektskolen i Aarhus, samt tidligere partner i Vandkunsten.
Foto: Torgeir Holljen ThonTeksten sto først på trykk i Byrummonitor den 17. mars 2025.
En gang i tiden var skjønnhet enkel: Praktfulle fasader, nøye utvalgte materialer hentet langveis fra – sånn bygde vi når vi ville skape noe varig og verdifullt.
Man kunne uten forbehold bli imponert, fordi ressursene virket uendelige.
Men vi lever ikke lenger i en verden hvor vi kan forfølge et bestemt skjønnhetsideal uten konsekvenser. Klimakrisen og økonomiske realiteter tvinger oss til å tenke nytt om måten vi bygger og lever på.
Det høres kanskje ut som et farvel til skjønnheten, men kanskje er det snarere en invitasjon til å oppdage en ny. Hvis vi begynner å betrakte ressursmessig ansvarlighet som en betingelse, kan vi utvikle en ny estetikk.
Krever nye tankesett
Smaken endres ikke fra den ene dagen til den andre, men påvirkes stadig av arkitekter, byggherrer og til og med influencere. Skal vi skape en ny estetikk, må vi aktivt dyrke den. Vi må lære å sette pris på materialene vi allerede har og se skjønnheten i transformasjon i stedet for riving.
Estetikk har alltid vært formet av omverdenens vilkår. Brutalismen dukket opp i en tid med storskala byutviklingsprosjekter og industrialisering, og moteverdenen viser oss hvordan noe vi en gang fant uattraktivt plutselig kan bli ettertraktet.
Vi ser allerede eksempler på at dette er vellykket. Rehabiliteringen av villaen som vant Årets Arne i 2024 – Pihlmanns hus 14a – viser at vi kan skape en ny, forfinet estetikk, hvor materialer gjenbrukes og omorganiseres på en måte som gir unike arkitektoniske kvaliteter.
På arrangementer som Building Green i Aarhus vil jeg og mange andre fagfolk, inkludert utviklere, arkitekter og eksperter, utforske og diskutere formen på fremtidens byggeri. Det er viktig. Vi må finne skjønnheten i å ikke bygge oss selv fattige og fulle av gjeld.
Med riktige insentiver kan det bli en folkesport å dele og transformere ellers utdaterte eneboliger slik at de kan utnyttes bedre av fremtidige generasjoner.
Eldre kunne flytte inn i mindre boliger uten å bli presset økonomisk, og yngre generasjoner kunne få tilgang til boliger i etablerte områder. Dette vil skape mer effektiv arealbruk og samtidig gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig.
Strukturer bremser utviklingen
Mange arkitekter og byggherrer er allerede klare til å ta steget, men de institusjonelle og økonomiske strukturene holder oss fast i det gamle paradigmet. Bransjen opererer fortsatt som om ingenting har endret seg.
Kommuner og investorer presser på for rask avkastning, noe som skaper en situasjon der vi bygger flere nye bygg enn vi faktisk trenger, i stedet for å tenke nytt om eksisterende bygg. De yngre generasjonene er allerede med på ideen. De ønsker å leve mer ansvarlig, men de strukturelle barrierene gjør det vanskelig.
Smaken vår vil endre seg. Spørsmålet er om vi lar oss tvinge – eller om vi vil ta kontroll selv og forme en ny, rikere og mer ansvarlig estetikk. Det kan bli riktig vakkert.
