Vi må snakke om Jane Jacobs

Jeg ble nylig intervjuet av Arkitektur om min nye bok som blant annet tematiserer Jane Jacobs, Gaute Brochmann og Erling Fossen. Sistnevnte har nå kommet med et par tilsvar. La meg forbigå hans nedlatende tone i stillhet, for å heller vektlegge feilstegene i hans resonnering.

Jane Jacobs’ arv

I sin første respons mener Fossen at min kritikk av den nordamerikanske urbanisten Jane Jacobs var «kuriøs». Årsaken til at jeg i mitt svar til ham ikke nevnte henne, var ifølge Fossens andre respons til meg fordi jeg «allerede nå angrer dypt på å trekke Jane Jacobs inn i sin kritikk» eller at jeg «rett og slett [begikk] en intellektuell blunder.»

Det er flere grunner til jeg i det opprinnelige intervjuet trakk Jacobs inn i debatten, og jeg gjør det gjerne igjen. Mitt hovedpoeng er at selv om Jacobs har mye å lære oss om byen, står hennes markedsliberalisme i veien for en sosial og klimamessig bærekraftig by. I sin fullt forståelige forakt for sine samtidige byplanleggere, som Robert Moses i New York, endte Jacobs med å forkaste ideen om sosial offentlig planlegging over bord. På dekk står vi igjen med et knippe formforslag (kompakte og multi-funksjonelle byer) og markedet. Men som byforskeren Sharon Zukin har påpekt, var Jacobs så opptatt av former at hun glemte mennesker. Mennesker som presses vekk på grunn av markedet, et marked Jacobs bejublet. Som jeg viser i min bok, argumenterte Jacobs for at sosial planlegging var umulig.

Gitt dagens store sosiale og økologiske utfordringer, er imidlertid ambisiøs og sosial byplanlegging med andre mål enn profitt både brennaktuelt og helt nødvendig. I møte med utfordringer som stigende boligpriser, gentrifisering eller tilstedeværelsen av SUVer utenfor «bilfritt byliv» i sentrum, har Jacobs fint lite å bidra med. Heller enn Jacobs’ fetisjering av form og markedet, trenger vi en ambisiøs, offensiv og sosial statlig og kommunal klimapolitikk som møter utfordringene etterkrigstidens modernister skapte, og som markedet skaper daglig. Det er derfor jeg i min bok tar til orde for en ny modernisme som lærer av sine feil, men samtidig evner å utfordre markedet som hverken gir oss en sosial, kreativ og grønn by.

Jacobister som elsker å sanere

I sin første respons til meg, kommenterte Fossen med rette at Jacobs representerer en motsats til etterkrigstidens arkitekters hang til å rive. Fossen sa: «Modernistenes fyndord var sanering. Jacobs brukte foredling. Det er utrolig vanskelig å være mot det.» Da jeg leste meg opp på Fossens forfatterskap i forbindelse med et av kapitlene til min bok, ble det imidlertid klart at Fossen faktisk elsker at bygg rives.

Da Tulinkvartalet i Oslo i 2018 skulle rives, uttalte for eksempel Fossen: «Til å bli kåt av. Hele det lukkede Tullinkvartalet skal perforeres og få en rekke åpne passasjer». I en artikkel fra 2012 titulert «Dette bør jevnes med jorda», ramser Fossen opp en rekke bygg han mener bør rives, for å bane vei for ekte kommersiell «urbanitet»: Galleri Oslo, Postterminalen, KFUM-bygget og Y-blokka.

La det være sagt: bydoktorens saneringskur for hovedstaden er hverken særlig grønn, sosial eller Jacobsk. Fossen var heller ikke alene i sitt begjær etter å rive Y-blokka. Selverklærte jacobister som Arkitekturs egen redaktør Gaute Brochmann var også det, det samme med den forhenværende redaktøren, Ulf Grønvold.

Der Jacobs med rette var kritisk til modernisters vane for sanering, er dagens jacobister overivrige i sin mani etter å rive alt som de anser som modernistisk (Brochmann ville eksempelvis transformere Nasjonalmuseet før det var ferdigbygd). Fossen har ved flere anledninger (både i boken ecstaCity fra 1997, og i en kronikk to år etter) bokstavelig talt vært en forkjemper for at alle bygg som er over 25 år skal rives.