– Vi som har meninger om Oslo, må innse at byen ikke er et stykke isolert rom

Vi tar Oslos særpreg for gitt, som noe som alltid vil være der, uansett hva som bygges. Snart våkner vi opp, ser ut av vinduet og vet ikke lenger hvor vi er.

Av Nora Ulrikke Andersen

Vi tar Oslos særpreg for gitt, som noe som alltid vil være der, uansett hva som bygges. Snart våkner vi opp, ser ut av vinduet og vet ikke lenger hvor vi er.

Av Nora Ulrikke Andersen

Nora Ulrikke Andersen er statsviter.

Foto: privat

Oslo er en stor by i Norge, men en liten by i verden. Stedets geografi, og påvirkning utenfra av økonomisk, politisk, sosial og kulturell art siden 900-tallet, har formet og ført byen gjennom store historiske dramaer som svartedauen, utvandringen, verdenskrigene og sentralisering i nyere tid. Og som hovedstad og maktsentrum i det selvstendige Norge etter frigjøringen i 1905, vil Oslo gjerne se seg selv som en unik by, i Norge.

Alle byer kan utlegges som spesielle og unike, alle har (eller vil ha) et særpreg. Byers historie, og deres selvpresentasjoner, fokuserer ofte på dette særpreget.

Men selv om vi ser Oslo som en by med en unik historie, blir den – som én blant mange byer i verden – stadig mer lik alle andre. Sakte og ubønnhørlig ser vi at særpreget forsvinner. Byen mister stadig mer av sin sjel, det som gjør den spesiell, og blir i stedet en gjenkjennelig utgave av den moderne, globale byen. Snart vil de fleste byer ha dette gjenkjennelige preget. Har du vært i en by, har du snart vært i alle.

I stedet for å bygge videre på byens historiske identitet, bygges det stadig flere høyhus med glass- og stålfasader. Hvor tidligere arkitektur kunne fortelle historier om lokal kultur og tradisjon, blir byene nå til «non-places» – steder som mangler karakter. Antropologen Marc Augés begrep «non-place», er mest brukt om kjøpesentre og flyplasser, steder der den lokale konteksten forsvinner til fordel for funksjon og global homogenitet. Nå blir også byrommet mer en tiltagende udefinerbar, anonym sone.

Utviklingen er selvfølgelig også et resultat av økonomiske behov. Byene må tiltrekke seg investeringer, skape arbeidsplasser og være kompetitiv i en stadig mer konkurranseutsatt global økonomi. Går det på bekostning av historie, kultur og menneskene som bor her?

I Oslo er det enkelte tegn på at byen er i ferd med å avstøte noen av byens beboere, spesielt ved havneområdene som Tjuvholmen og Bjørvika. Alt som ikke passer inn i en polert byfasade, er nok mindre ønsket her. Økonomiske interesser og privat eiendom gjør det utenkelig å bruke førsteetasjene til noe annet enn generiske og kommersielle formål. Byggenes fasader preges av stål og glass, og passer inn i en estetikk som signaliserer penger og prestisje.

Vi kan spekulere om Oslos nye havneområder, Filipstad og Grønlikaia, vil følge samme spor. Jeg tror det er grunn til bekymring. Grønlikaia-prosjektet har nylig møtt sterk motstand fra Plan- og bygningsetaten (PBE), som mener utbyggingsplanene strider mot Oslos overordnede føringer, særlig når det gjelder høyhus.

At PBE står opp mot utviklerne er positivt, men det gjenstår å se om denne motstanden vil føre til en reell endring i hvordan bydelen vil formes.

Vi som har meninger om hvordan Oslo skal bli, må innse at byen ikke er et stykke isolert rom. En by eksisterer ikke i et vakuum. Oslos utvikling er tett knyttet til globale trender, internasjonal kapital, og er under et økende press om å tilpasse seg en stadig mer sammenkoblet verden. Dette påvirker ikke bare arkitekturen, men også slikt som sosiale strukturer, boligmarkedet og hvordan folk bruker og opplever byrommet.

Oslo er del av en verden hvor alt endres etter tiltagende likeartede mønstre, og hvor internasjonale investeringer (og investorer) og globale selskaper dikterer mye av retningen. Der kommersielle interesser får styre retningen, vil som regel kortsiktige økonomiske mål få forrang.

Og vi tillater det. Vi tar Oslos særpreg for gitt, som noe som alltid vil være der, uansett hva som bygges. Snart våkner vi opp, ser ut av vinduet og vet ikke lenger hvor vi er.