Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
– Vi trenger blå hager hvor sjøstjerna er stjerna
Vi må gå fra å tenke på 90 graders brygger til et 15 graders fjærelandskap, også i de urbane delene av landet vårt, skriver landskapsarkitekt Even Bakken.
Av Even Bakken
Vi må gå fra å tenke på 90 graders brygger til et 15 graders fjærelandskap, også i de urbane delene av landet vårt, skriver landskapsarkitekt Even Bakken.
Av Even Bakken
Even Bakken er landskapsarkitekt og gruppeleder for Park og uterom i Norconsult.
Foto: privatSist uke huset Bergen by «One Ocean Week», og Norge som en maritim nasjon, landet der kystlandskapet er hjemmet for våre største byer, trenger blå hager. Hagen er et sted for å koble oss på de blå linjene i landskapet og ta inn naturens kvaliteter. For skal fjorder renskes, barn lære seg å svømme og spise sjømat? Da må vi gå fra å tenke på 90 graders brygger til et 15 graders fjærelandskap, også i de urbane delene av landet vårt.
Forskere på saken
Norges miljø og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU) har publisert doktorgrad og masteroppgaver om temaet, og de har kurs hvor det helt unike landskapet mellom land og vann står sentralt. Eiendomsutviklere har lagt sin elsk på fjæretomtene. Nærhet til sjøen og sjøutsikt har vel aldri gått av moten på norske boligprospekter.
Jeg har vokst opp på en av Norges største øyer, Tromøy utenfor Arendal, hvor Raet nasjonalpark var min sosiale arena. Her ble vi kjent med havet gjennom flere maritime aktiviteter og lot oss inspirere av naturens prosesser. I dag bor jeg i tykkeste delen av Gamle Oslo og tar med meg campingstolen ned i Hvervenbukta, en kort biltur syd for Oslo. Det kan ikke måle seg med mitt hjemsted på Sørlandet, men gir meg ro og kvalitetstid i min lokale fjærehage, og har blitt et viktig sted i mitt liv.
Blå hage på Hovedøya i Oslo.
Foto: Even Bakken
Hvervenbukta, Oslo.
Foto: Even BakkenHovedstadens blå fremtid
Fjordens tiltrekningskraft er udiskutabel. Det er jo bare å se hvilken folkevandring Bjørvika opplever. Det indre havnebassenget yrer foreløpig ikke av flora og fauna, men folk har for lengst fått sin nye favorittbydel i hovedstaden. Heldigvis er Sukkerbiten solgt til Oslo kommune, og kan gå fra nok et mulig fremtidig museum til å bli en fjærehage på naturens premisser. (LES: hvis landskapsarkitekten får det som hen vil). Stadig flere elektriske sparkesykler finner veien ut i fjorden i de sene nattetimer. Skal vi gjøre noe med dette holder det ikke ansette en egen fjordgartner som MDG foreslår. Vi må starte en holdningsendring i befolkningen.
Mange barn av 1990-tallet husker Blekkulfklubben til miljødirektoratet. Slagordet til blekkspruten Blekkulf var som følger: «Vær på plass der det skjer med kart og kompass og forstørrelsesglass.» Denne plassen er fjærehagen. Skal vi i fremtiden kunne kalle oss en maritim nasjon trenger vi sosiale arenaer hvor vi kan bli våte på bena og tilnærme oss havet på naturens premisser. Kun på den måten mener jeg vi kan snu holdningene og få flere i befolkningen til å bry seg og ta vare på livet også under vann.
Vann på føttene
Som en engasjert landskapsarkitekt og gruppeleder for park og uterom i Norges største konsulentselskap, Norconsult, kjenner jeg på ansvaret. Faget vårt har lenge jobbet med landskapet over vann, men vi er nå på full fart ned i det våte element med landskapet under vann som vår arbeidsplass. Håpet og ønsket er at vi får med oss resten av befolkningen og at det dukker opp fjærehager i alle norske kystbyer. Hager hvor det er sjøstjerna som er stjerna.
