Vi trenger ingen moraliserende pekefinger

Marianne Brennas utgangspunkt er at interessen for interiørarkitektur har blomstret opp de siste årene takket være influensere, TV-programmer og interiørdesignere. Mange i befolkningen har gjort interiør til en hobby og finner glede i å gjøre hjemmet sitt fint. Hva er egentlig galt med det?

Selv er jeg ikke i tvil om at denne utviklingen har bidratt til økt oppmerksomhet og åpnet et større marked for oss. Vi får flere oppdrag, og fokus på estetikk og innredning bedrer jevnt over bokvaliteten. Det er plass til alle som interesserer seg for dette feltet, og vi konkurrerer ikke med hverandre.

Folk oppfatter ikke interiørarkitektene som lettvektere. De forutsetter at vi har kunnskap om alt fra fasadebekledning og bygningsstruktur til riktig bruk av tekstiler. Når Brenna bringer sleivete påstander opp igjen, heller hun bensin på bålet og gir argumenter til dem i bransjen som tror at vi løfter faget ved å rakke ned på andre heller enn ved å fremheve egen faglig tyngde. Jeg hadde håpet å slippe dette fra en av våre egne.

Som profesjon må vi fremdeles arbeide med å heve fagets status, men det må skje på en offensiv måte – uten å innta offerrollen slik Marianne Brenna, og før henne Maisam Mahdi, gjør i sine overskrifter. Mahdi mener at interiørarkitektene ikke får den anerkjennelse de fortjener – Brenna at interiørarkitektene må bevise mer. Verken syting eller moralske pekefingre har noen gang løftet bransjer – heller ikke vår.

Så til Marianne Brennas kritikk av det jeg skriver om trender. Interiørarkitekten må framstå med solid fagkunnskap og tyngde, mener hun. «Av den grunn er det uheldig at Ramsøskar trekker fram interiørarkitektens innsikt i trender, som han mener er viktig, blant annet for å tekkes ulike segmenter av boligkjøpere». 

Her tror jeg det er behov for en viss realitetsorientering. Går vi til Store norske leksikon, finner vi at en trend defineres som «langtidstendensen i en utvikling, hovedretning. Trend brukes også om mote og moderne stil.» Trender kan altså være både døgnfluer og mer varige utviklingstrekk. Det er for eksempel rimelig å mene at det som preger stilepokene vi i vårt fag har inngående kunnskap om, startet som trender eller som en reaksjon på det som til enhver tid var den rådende stilen.

Når vi arbeider med store oppdrag for kundene våre, eksempelvis eiendomsutviklere, som skal legge prosjektene ut for salg langt frem i tid, må vi selvsagt forholde oss til trender. Det betyr ikke at vi markedsfører døgnfluer.

Hos Monn anbefaler vi kvalitetsløsninger som er så tidløse som mulig. Det er bærekraftig, motvirker altfor hyppig renovering og demper bruk-og-kast-holdningen. I dette perspektivet er trenden gamle teglvegger og synlige rør gunstig. Den forener økonomiske hensyn med redusert forbruk. Da får det ikke hjelpe at Marianne Brenna finner dette verdiløst i sitt bevaringsperspektiv og uinteressant i egen arbeidshverdag.

Marianne Brenna har spesialisert seg i arkitekturvern, antikvarisk rådgivning og kulturarv. All ære til henne for det, men selv om dette er et viktig felt, utgjør det bare en liten del av faget vårt. Vi kan ikke alle arbeide med vern – det finnes det ikke økonomiske midler til eller kundegrunnlag for.

Interiørarkitektenes hovedmål må være å vise at vår profesjon og arkitektprofesjonen har komplementære kompetanser. Det er på den måten vi kan synliggjøre faget vårt i større prosjekter. Hos Monn Interiørarkitekter ville Marianne og hennes kompetanse ha blitt godt ivaretatt, men hun måtte ha belaget seg på å jobbe i team. Sluttresultatet blir best når vi jobber sammen og utfyller hverandre. Det er veien til likestilling mellom interiørarkitektfaget med de andre arkitektfagene.